Tromsø, helt nord i Norge, ligger godt innenfor polarsirkelen og er nærmere Moskva enn Brussel. Det er også en høyborg for norsk fiskerinæring.

Fra Tromsø drar trålere inn i det iskalde Barentshavet i fem uker på jakt etter torsk, hyse, makrell og reker.

Tromsø er også en bastion for euroskepsis. Under folkeavstemningen om EU-tilslutning i 1994 ble Tromsø havn fylt med trålere, alle med bannere med teksten «Nei til EU» – Nei til EU.

Ikke mye har endret seg.

Jan Roger Lerbukt ble født med nesten svømmehud, og hans massive hender bar arr fra mange år til sjøs under tøffe, farlige forhold. Han eier og driver en tråler, Hermes, som fisker i norske farvann – og det er nøkkelen.

Norge er ikke medlem av EU eller dens felles fiskeripolitikk (CFP), det forvalter og kontrollerer egne farvann og fiskebestander og de trives.

Nordmenn ser på CFP med forakt, og derfor har fiskerinæringen blitt et av bolverkene mot Norges inntreden i EU.

Som Jan forklarte: «Vi har jobbet for å bygge fiskebestander over mange år. Det er det vi ønsker å beholde for fremtiden, godt forvaltede aksjer. Hvis jeg ble spurt i dag, ville jeg stemt nei.»

Men fiskeindustrien er ikke lenger fullt så anti-EU som den pleide å være. Tre timer fra Tromsø, på en fjord på Senja, viste Fredd Wilsgaard meg laksefarmen sin.

I den iskalde skumringen – solen står ikke opp her på denne tiden av året – viste han meg garn som inneholder 1,5 millioner laks.

Fredd har et problem: han kan drepe og sløye 14 000 av disse fiskene om dagen og selge dem i EU, men han vil gjerne gjøre mer.

«En liten mengde av fisken vi behandler her blir til fileter, men jeg vil gjerne gjøre mer, lage røkelaks, vi kan lage ferdigretter.»

– Noe av problemet er at avgiftene går fra 2 % til 13 % når vi for eksempel produserer røkelaks. Jo mer jeg jobber med fisken for å tilberede et ferdigmåltid, desto høyere øker avgiftene, noe som betyr at prisen vil være utenfor EU.»

Som et resultat sier Fredd at han vil stemme for å bli med i EU nå, men han er i et ganske lite mindretall og det vil ikke bli en folkeavstemning om å bli medlem av EU i Norge med det første, ikke minst fordi meningsmålingene viser det 85 % ville stemt mot å bli med.

Norge er et veldig rikt land, mye rikere enn de fleste EU-land, med enorme olje- og gassreserver, men uavhengighet har en pris, og ikke bare for fiskeoppdrettere.

OSO Hotwater er en sentralvarmekjeleprodusent like utenfor Oslo, og for noen år siden opplevde selskapet et mareritt. Over natten kom det frem at EU introduserte nye miljø- og energieffektivitetsstandarder som favoriserte gassdrevne kjeler fremfor elektriske.

Som OSO-sjef Sigurd Braathen fortalte meg, viste beregningene hans at halvparten av Osos produkter snart ville være ubrukelige og usalgbare.

Siden Norge nå ikke er medlem av EU, har det ingen innflytelse på disse eller andre EU-regelverk. Hun kan lobbye mot dem, men er ikke ved bordet når de blir foreslått, diskutert, endret, debattert eller underskrevet i loven. Konsekvensene kan bli enorme.

Sigurd viste meg hvor stort det var da han gikk fra styrerommet med trepanel med åpen peis og skandinaviske møbler til fabrikketasjen ved siden av.

Vi stoppet midt på fabrikken og han pekte på enden av fabrikkgulvet og fortalte meg at alt fra der vi var til slutten av fabrikken, kanskje 100 meter, var en ny investering.

Nye maskiner og roboter var nødvendig for å legge til bedre isolasjon til kjelene – totalt kostet dette selskapet 5 millioner pund i tilleggsinvestering.

Nå lurer du kanskje på hvorfor, til tross for et stort indre marked, ikke OSO bare har snudd ryggen til EU og dens nye regler og ignorert dem. Svaret er at det ikke er mulig.

Dette er en nøkkelfaktor i den norske modellen; Norge er ikke en del av EU, men er en del av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) og er teknisk sett en del av det indre markedet, akkurat som Frankrike, Tyskland eller Storbritannia.

Som Sigurd sa til meg: «Lovverket kom fra EU og ble implementert i Norge uten å endre noe som vi skulle ha ønsket.»

– Det er implementert i Norge på samme måte som i resten av EU og vi kan ikke få noen unntak og ingen tilpasninger til norske forhold. Vi har problemer med å gjøre endringer i lovgivningen vi mottar.»

Det indre markedet blir av mange sett på som en av EUs få virkelige suksesser. Mer enn bare et frihandelsområde, det koordinerer og håndhever felles regler, forskrifter og standarder slik at enhver produsent hvor som helst i EU kan selge i alle andre deler av EU.

OSO og mange andre selskaper i Norge må følge reglene i det indre markedet, selv om de aldri har eksportert et eneste produkt til EU.

Dette er bare en av kostnadene ved Norges ikke-medlemskap i EU.

Det gjør en høyere prosentandel av sin handel med EU enn vi gjør i Storbritannia, faktisk mer enn det store flertallet av EU-medlemmene.

Men det betaler hundrevis av millioner pund i året for retten til å gjøre dette og må godta alle regler og forskrifter uten å si noe om hvordan de vedtas.

Til slutt var OSO heldig: EU-regelverket ble utvannet ikke på grunn av Norges handlinger, men på grunn av innvendingene fra Frankrike og Finland.

Selskapet trodde opprinnelig at det måtte bruke 10 millioner pund på å oppgradere fabrikken, men det endte opp med å koste halvparten så mye.

Men som Sigurd fortalte meg, var det bare «blind flaks».