I dag er det 84 år siden invasjonen av Norge.

Et fascistisk, ekspansjonistisk, totalitært diktatur satte i gang et uprovosert angrep på to mindre demokratiske land som ikke utgjorde noen trussel mot Nazi-Tyskland.

En åpenbar parallell til Russlands invasjon av Ukraina.

Les også: Vi må huske vår felles historie

“Aldri igjen 9. april”

Selv om det har gått mer enn 80 år og det er hyggeligere å feire 8. mai, synes jeg det er enda viktigere å huske 9. april. Angrepet på Norge, nederlaget og okkupasjonen er en del av vår nasjonale historie. Men etter hvert som vitner til epoken forsvinner, blir den mindre og mindre en del av vårt kollektive minne.

Jens Stoltenberg har i flere intervjuer fortalt at faren Thorvald gjentatte ganger beskrev krigsopplevelsen så billedlig at han nesten følte det som om han hadde opplevd den selv.

I serien «Makta» på NRK forklarer karakteren Reiulf Steen for de unge på Utøya at hans generasjon trolig ser annerledes på situasjonen med NATO på grunn av krigsopplevelsen.

Det er tydelig at det massive traumet etter en fem år lang okkupasjon under Nazi-Tyskland arrer folk resten av livet. Dette påvirker samfunnet for resten av livet.

«Aldri mer den 9. april» er i dag et uttrykk som brukes i festtaler, nærmest som en filosofisk betraktning. Hvis vi kunne snakket med Trygve Bratteli, ville nok disse ordene hatt en veldig direkte og konkret betydning.

Jørn Sund-Henriksen

Jørn Sund-Henriksen var valgobservatør i kyiv under den oransje revolusjonen i 2004 og tjenestegjorde i kystvaktkommandoen. Han har vært involvert i uavhengig etterretning (OSINT) i over 10 år i flere konflikter og er en av lederne i Norsk-ukrainsk venneforening. Hans bidrag er basert på åpen kildekodeforskning og utgjør derfor en opphopning og analyse av nåværende tilgjengelig informasjon, med farene for uriktige kilder som dette medfører.

Fredsgevinster som har gått for langt

I forrige uke la regjeringen frem langtidsplanen for Forsvaret og statsminister Støre innrømmet at etter den kalde krigen hadde «fredsgevinster» gått for langt. Fredsgevinstene var uttrykk for hva vi som samfunn kunne få igjen gjennom kollektiv nedrustning og reduksjon i forsvarsbudsjettet, takket være slutten av den kalde krigen og dermed en stabil fred. Utvidelse av velferdsstater, økende sivile investeringer og skattelette er blant årsakene til at «fredsgevinster» har blitt brukt.

Les også: Et solid tegn på at vi har kommet ut av søvnen til dyp fred

Norsk forsvarsnedbemanning var en del av en europeisk trend i 20 år etter slutten av den kalde krigen. Men det skjøt spesielt fart etter årtusenskiftet.

Dette skjedde akkurat da yrkeslivet og politikken ble tømt for de som hadde levd gjennom andre verdenskrig.

Les også: Ni dager med beredskap ved et tysk angrep: feilene Norge har gjort (+)

Hvis Bratteli hadde ansvaret i 2004

Hvis Bratteli hadde vært statsminister i 2004, ville de væpnede styrkene blitt redusert i denne grad?

En hypotetisk tankeøvelse, men jeg tror det kanskje ikke.

Andre verdenskrig er noe min generasjon har lært om av sine besteforeldre og lest om i bøker. Men for de som levde på den tiden, må krigen ha vært et stort sjokk.

Til tross for krigen i Europa 25 år tidligere, fungerte Norges nøytralitetspolitikk. Da Norge ble invadert 9. april 1940, hadde vi levd i fred i 126 år. Siden 1814.

De hadde blitt fanget i en sinnstilstand av «dyp fred». De ønsket også å høste «fredens gevinster» etter første verdenskrig.

Under industrialiseringen av Norge var det nok sosiale problemer å løse. Men statlige investeringer i sosial beskyttelse gir liten nytte dersom landet blir invadert og slutter å eksistere.

De skjønte for sent at krigen kunne nå Norge og at de trengte å styrke sine væpnede styrker.

Hvis krig hadde brutt ut seks måneder senere, hadde vi kanskje hatt en bedre sjanse til å unngå okkupasjon.

Les også: Tidligere forsvarssjef: Putin og Trump gjorde Støre oppmerksom på alvoret

Krig er ubegripelig ekstremt

Det er vanskelig å få samfunnet som helhet til å investere i sikkerhet og forsvar.

Selv med en fullskala industriell krig som raser i Europa i mer enn to år, er ideen om at vi selv kan finne oss selv i krig nesten uforståelig.

Situasjonen vil være så ekstrem at det er vanskelig å forestille seg at det kan bli en realitet.

Men det er mulig. Bare spør Johan Nygaardsvold, Halvdan Koht og Carl Joachim Hambro.

Med to filmer som lages om forliset av Blücher, er det en pågående debatt om hvor ofte vi skal fortelle historiene om andre verdenskrig. Det er mange relevante og positive poeng i denne debatten om rollene til kvinnelige skuespillerinner, og det kveler finansieringen til andre typer filmer.

Men uavhengig av den debatten, er det spesielt viktig akkurat nå å fortelle historiene om andre verdenskrig så sannferdig og trofast som mulig.

Parallellene mellom det som skjer i Europa nå og perioden frem til andre verdenskrig er så mange at jeg mister nattesøvnen.

Birger Eriksen: Han reddet kongen og regjeringen

Under nattens kaotiske og overraskende angrep måtte enkeltpersoner over hele landet ta umenneskelig vanskelige beslutninger med svært begrenset informasjon.

Oberst Birger Eriksen var en av dem. Han kunne ikke være sikker på hvem som hadde kommet seilende med svelgede lykter. Han valgte likevel å åpne ild. Han valgte å kjempe. Et modig valg som vår nasjon bør huske så lenge den eksisterer.

Hans valg reddet regjeringen og kongen.

Blüchers senking gjorde at Norge kunne fortsette kampen. Vi gjorde motstand lenger enn noe annet land invadert av Nazi-Tyskland, bortsett fra Sovjetunionen. Vi påførte Nazi-Tyskland deres første militære nederlag ved Narvik (hvor mange ukrainere kjempet i den polske hæren ved siden av oss) og selv om dette endte med nederlag, nådde regjeringen London og fortsatte kampene blant annet ved å styre vår enorme handelsflåte.

Les også: Den glemte dagen i norsk historie

Viktig å forstå

Nå som vi mister våre samtidige vitner til disse hendelsene, er vi enda mer avhengige av filmer, bøker og andre kunstneriske uttrykk for å huske og forstå hvor ekstremt definerende en invasjon og okkupasjon er.

Det er dette som er avgjørende for at vi skal forstå.

Bare ved å forstå konsekvensene av utslettelsen av vår nasjon av en fascistisk supermakt kan vi mobilisere samfunnet tilstrekkelig til å avvise en trussel dersom den skulle oppstå.

Og bare ved å forstå disse konsekvensene kan vi være i stand til å vise empati og forståelse for det Ukraina nå gjennomgår, for å mobilisere den økonomiske og militære hjelpen det trenger for å erobre sin frihet.

Her kan du lære mer om Jørn Sund-Henriksen

Jeg innså faren for sent

Hvor stort hadde Nansen-programmet vært hvis Oscar Torp hadde vært statsminister?

En interessant tankeøvelse.

Uten å ville nedverdige Jonas Gahr Støre. Ingen av oss under 80 har noen personlig erfaring med krig. Derfor er det ekstremt viktig å huske 9. april.

Å virkelig tenke og forstå hva 9. april handlet om.

Denne gangen innså de faren for sent.

Vi ble klar over faren. Forhåpentligvis klarte vi det i tide.

Aldri mer den 9. april.

I slekt