– Jeg så et debattprogram med politikere på norsk fjernsyn. De diskuterte hva de ville gjøre «hvis den politiske terroren kom til Norge». Som om det ikke allerede hadde truffet oss. Som om vi allerede har avskrevet Breivik som en galning og ikke som den politiske høyreekstreme han er, sier direktør Erik Poppe.
Frykten for at ofrenes opplevelser allerede hadde falt i glemmeboken og at fokus i stedet var på terroristen, fikk Erik Poppe til å lage filmen Utøya 22. juli. Filmen, som nå har svensk premiere, har ingen trailer og intet bevegelig materiale er tilgjengelig for media. Bare et stillbilde og filmplakaten.
– Nei, jeg bestemte sammen med ofrene og deres pårørende at denne filmen skulle lages med så mye verdighet som mulig. Fra begynnelse til slutt. Skulle klipp fra filmen komme ut, ville de overlevende og de overlevende bli tvunget til å se disse bildene overalt. Det ville vi ikke.
Tid som karakter
Filmen starter når ungdommene, sjokkert over bombingen i Oslo, forsikrer foreldrene om at de er trygge på AUF-leiren på Utøya, langt fra angrepet i Oslo. Like etter blir roen og hverdagslivet på øya erstattet av skuddveksling og panikk. Publikum får følge 18 år gamle Kaja i hennes kamp for å overleve – minutt for minutt.
Som grunnlag for manus og framstilling har regissør og skuespiller dybdeintervjuet 40 av ungdommene som overlevde massakren. For filmen viser kun perspektivet til ofrene og i den tiden er sentral.
– I mine intervjuer med de overlevende kom de ofte tilbake til de 72 minuttene angrepet fant sted. At det føltes som en evighet. For å formidle denne følelsen, måtte jeg ta med meg tid som karakter. Den eneste måten var å filme alt på én gang. Uten å kutte, sier Erik Poppe.
