- Av Tom English
- BBC Scotland Chief Sports Editor i Hampden
I norsk folketro representerer de nasjonens store hoodoos, uforklarlige fenomener som satte hjertet i luften hos dem som møtte dem.
Den blodige munken i Trondheim. Den bitre bruden av Stavangar. Den hengte mannen på Finnskogen.
I juni i fjor, da Skottland snudde et nesten sikkert 1-0-nederlag til den mest latterlige 2-1-seieren landet hadde sett på noen tid, kunne hjemmelaget kanskje ha vært opptatt av å legge de uutholdelige fotballspillerne fra Skottland til listen.
Norge hadde et snev av revansj på søndag da Mohamed Elyounoussi utlignet som snudde det som så ut som et sannsynlig nederlag til en beundringsverdig uavgjort, men det var revansj servert varm i stedet for kald.
Dette betydde ingenting for dem siden de allerede ikke klarte å fullføre på de automatiske kvalifiseringsplassene, og det betydde heller ikke mye for Hampden.
Baccarat hadde en ny eksplosjon. Discolysene ble tent. De skotske spillerne tok på seg «Vi skal til Tyskland»-t-skjortene og seiersrunden fortsatte.
Det var en kjip ting, denne vandringen rundt det gamle stedet. Spillerne så selvfølgelig fornøyde ut, men feiringen var ikke ville, festen var ikke akkurat svulstig.
Søndagen var litt surrealistisk. «En merkelig atmosfære,» som John McGinn beskrev det. «Litt rart,» sa Steve Clarke. Og de hadde rett.
Tartan-hæren vet hvordan det vanligvis går på dager som dette, den siste hjemmekampen til en kvalifiseringsgruppe for store mesterskap.
Det er vanligvis en øvelse i å gjenvinne litt stolthet etter en mislykket kampanje, en vanskelig mulighet, en desperat søken etter et livstegn før neste kampanje. Den endeløse jakten på håp i en sump av motløshet. Ikke mer.
Så hva skal man gjøre når kampen allerede er vunnet? Det faktum at Skottland avsluttet arbeidet for måneder siden gjorde Hampden til et nysgjerrig sted.
Ingen husker at det har vært slik før, for det har aldri vært slik. Etter så mange skuffelser skal det mye til for å slutte å se på suksess med mistenksomhet. Er det ekte? Vil det vare?
Skotske fans beveger seg lykkelig langs veien fra skjærsilden til himmelen. Ikke der ennå, men gutt, de nyter turen.
Clarke kan finne svar på de store spørsmålene
Det er nå fem uten seier, og det er ikke en statistikk Clarke kommer til å gjemme seg for. Hovedtreneren gjorde sitt beste for å se mutt ut med en seier som glipte mellom fingrene, men det var likevel antydning til et smil.
Ja, det var feil. Ja, målene som ble sluppet inn var myke berøringer. Det ville vært bekymringsfullt om alle landets toppforsvarere ble avslørt og viste den typen sårbarhet som det skotske forsvaret viste her, men det var de selvfølgelig ikke.
Jacob Brown hadde sjansen sin, men tok den ikke. Det var så mange glade fjes på Hampden, men Luton-spissen, etter å ha misset en enkel sjanse, vil svette ut en plass i den tyske troppen.
Lawrence Shankland hadde bare noen minutter igjen, noe som var merkelig. Det vil være forståelige klager på dette, men å gjette Clarkes sinn er en idiotlek. Mannen vet hva han vil. Hans store fotballhjerne har fått Skottland så langt, og du må konkludere med at han vet hva han snakker om.
Han vil ikke ha mange viktige avgjørelser å ta i sammensetningen av sine 23 for Euro, men denne siste plassen i angrep er en av dem.
I den offentlige bevisstheten er Shankland foran Brown. En naturlig målscorer mot en ivrig løper, typen Clarke allerede har to av i Che Adams og Lyndon Dykes. Shankland er annerledes.
En meningsmåling blant fotballpublikummet ville helt sikkert se mannen fra Heart of Midlothian vinne denne konkurransen i et jordskred. Men å få en pekepinn fra Clarke er som å bryte seg inn i Fort Knox med blinkende lys på hodet.
Han ser spørsmålene komme. Du har ikke en sjanse. Gud vet hvorfor han begynte i fotballledelse. Han ville ha tjent sin formue på pokerkretsen. Skottlands svar på Amarillo Slim.
Clarke kalte Brown «en ærlig fyr som løper rundt.» På overflaten høres det ikke bra ut, men Clarke er en manager som beholder troen, og for øyeblikket har han mer tro på at Brown skal gjøre jobben han vil at hans eneste spiss skal gjøre.
Skottland kan være bedre enn de var mot Norge, og når tungvektene kommer tilbake i sommer, tror du de vil bli bedre.
Vi vil alltid savne Andy Robertson, Kieran Tierney og Aaron Hickey. De bommet mot Georgia og bommet igjen på søndag, men de ble lenge nok i denne kampanjen, et dundrende skritt fremover, en dramatisk reise med så mange gode ting, så mange fantastiske øyeblikk.
Det var en kampanje som styrket følelsen av trivsel mellom nasjonen og landslaget. Det markerte tilbakekomsten av tillit og tro, moro og glede.
Og morsomheten. Rodris tårer på Hampden. Odegaards kvaler i Oslo. Raseriet til Khvicha Kvaratskhelia i Tbilisi. Kampen i regnet i Glasgow. Weegies med racletter.
I folks sinn, mens himmelen tømte seg over Hampden den dagen mot Georgia, forblir bildet av disse menneskene som skummet den gjennomvåte marken som om livet deres var avhengig av det.
På et tidspunkt, da sjansene for å avbryte kampen ble betydelig redusert, løp noen opp med en løvblåser og siktet innretningen mot gressbanen som om det var et magisk våpen.
Kampanjen endte uavgjort 3-3. Moro til siste spark.
Clarke sier at han kommer til å hvile, noe han fortjener. Med føttene hevet kan vi fortsatt forestille oss ham med en penn og en notisblokk der navn er skrevet, mange av dem understreket som sikkerheter, noen med spørsmålstegn, andre med en strek trukket ned på midten.
På siden kan det være en annen seksjon. Kall dem mulige. Ikke Anthony Gordon eller Tino Livramento, som kvalifiserer til Skottland, men som har øyne på England. Men Harvey Barnes? Ben Doak?
Ryan Fraser er ikke det du vil kalle årets manager, men han har scoret to mål på sine fem siste kamper for Southampton i det engelske mesterskapet, begge har vunnet.
Kanskje vil ikke Clarkes fantasi strekke seg så langt – det er problemer, kan man si – men nå er det på tide å drømme. Noen vil kanskje kalle dette fantastisk, men det er Skottlands nye virkelighet.
Partitrekningen i Tyskland finner sted 2. desember. Tell dagene.