Hvis du har fulgt vendingene i hårnålssagaen kjent som den norske barnefordelingssaken, så er du sannsynligvis like svimmel som meg.
Det har vært litt av et eventyr. Ja, Anurup Bhattacharya har skjulte fakta om sitt problemfylte ekteskap. Ja, avsløringene om konas såkalte psykiske problemer virker sene. Ja, han har mistet sympati og troverdighet på grunn av sine konstante flip-flops (i den siste versjonen benektet han ethvert samlivsbrudd selv om hans kone, Sagarika, sier at han «torturerte» henne).
Det har vært et utrolig nivå av skyldspill: media for å «overdrive» og utenriksdepartementet for å ha unnlatt å gjøre due diligence. Men la piskingen stå til side i et minutt og bare tenk på følgende:
1. Var fjerning av barn, inkludert en ammet baby, berettiget selv om en av foreldrene hadde psykiske problemer? Ville ikke behandling, rådgivning eller lignende hjelpetiltak vært en klokere handling? For eksempel lider mange mødre av fødselsdepresjon. Bør babyene deres tas fra dem?
2. Forutsatt at det var uenighet i ekteskapet, hva hindret en av foreldrene i å påta seg vergemål? Det er sikkert nok suksessrike aleneforeldre i India og Norge til å oppdra stabile barn.
3. Den eldste, en tre år gammel gutt, sies nå å begynne å vise «trekk ved autisme». I dette tilfellet bør barneverntjenesten (CPS) ha organisert medisinsk, sosial og psykologisk støtte til familien i vanskeligheter. Hvordan kan det hjelpe å ta barnet fra foreldrene og plassere dem i fosterhjem?
4. Å fjerne barn til de er 18 år er ekstremt, uavhengig av omstendighetene. Hvis CPS var så opptatt av deres velvære, kunne de ha tatt midlertidig omsorg for barna og gitt støtte til familien inntil ting ble bedre.
5. Mye av forvirringen kunne vært unngått hvis CPS hadde vært mer transparent når det gjaldt begrunnelser for å fjerne barn. Selv i dag gadd ikke CPS å gi en grunn, og direktør Gunnar Toresen sa bare at barna «trenger mer» enn det de får.
6. Kritikk av CPSs motivasjoner, inkludert dens mangel på kulturell sensitivitet, er fortsatt gyldig. En engelsk sosialarbeider som etterforsker saken lister opp ulike «feil», blant annet at faren brukte for mye tid på å reise til og fra jobb fordi han ikke hadde bil.
7. Interessant nok tapte CPS det første settet med høringer da en lokal domstol avgjorde at det ikke var noen situasjon som rettferdiggjorde å plassere barna i et krisesenter og at de kunne fortsette å bo hjemme. CPS anket senere denne avgjørelsen og vant i en ny runde med rettsmøter.
8. CPS møter den hardeste kritikken fra norske borgere selv. «For å få arbeid vil de ha barn og bytte på alle som er sårbare,» forklarer Marianne Haslev Skanland, emeritusprofessor i Bergen, Norge, på sin nettside. Hun snakker om barnevernets «industri», der foster-«foreldre» får en god lønn for å ta seg av barna i deres omsorg. Ifølge Statistisk sentralbyrå ble det i fjor gitt «plasseringstjenester» til 12.492 barn, et uvanlig høyt tall for et land med fem millioner mennesker. Mellom 2004 og 2009 var 19 av de 1000 barna plassert i fosterhjem barn av innvandrere.
9. Til tross for det stygge i Bhattacharya-familiekampen og en familietvist som er en personlig sak, forblir barna borgere i India. Ingenting har endret det. Hva er da den indiske regjeringens forpliktelse til å sikre at innbyggerne kommer hjem?
10. Den norske barnesaken har vært preget av høye følelser og dramatikk siden historien sprakk i India for tre måneder siden. Da var historien preget av hjerteskjærende nasjonalisme. I dag, preget av forlegenhet, ser regjeringen og media ut til å ha vasket hendene under påskudd av at dette er et personlig og familieproblem. Vi har latt pendelen svinge til den andre ytterligheten.
Norge avlyste et rettsmøte for å avgjøre om barna skal returneres til sin farbror, en tannlege som bor i Calcutta og for tiden i Stavenger. Foreldrene og onkelen skal nå ha kommet til en ny avtale om en eventuell overlevering av barna. Men CWS vil neppe ta en avgjørelse snart.
Tragisk nok, bak melodramaet og brystdunkingen, er det bare én bekymring: skjebnen til to små indiske barn fanget i en slags stygg floke som bare voksne kan veve.
Hvordan indiske medier dekket historien
:
Det er en barnelek for oss
Norge er skyldig i brudd på en lov om global hellighet.
Norge kan lære av Oprahs besøk i India
