Mange nordmenn føler skyld, sier Elisabeth Oxfeldt.

Professoren i skandinavisk litteratur ved Universitetet i Oslo sier velstående nordmenn i økende grad sammenligner sine komfortable liv med mennesker i nød, spesielt i utlandet.

«Vi har sett fremveksten av en skyldfortelling om menneskers privilegerte liv i en verden der andre lider,» sier hun.

Takket være sine betydelige oljereserver – de største i Europa etter Russlands – er Norge et av de rikeste landene i verden.

Norge har til og med et budsjettoverskudd – nasjonalinntekten overstiger utgiftene. Dette står i sterk kontrast til de fleste andre land, inkludert Storbritannia, som må låne penger for å dekke budsjettunderskuddene sine.

Prof. Oxfeldt er ekspert på hvordan skandinaviske bøker, filmer og TV-serier gjenspeiler kulturen i sin tid. Hun sier hun i økende grad ser at mediene sliter med Norges formuesgjeld.

«Når jeg så på samtidslitteratur, filmer og TV-serier, fant jeg ut at kontrasten mellom det lykkelige, heldige eller privilegerte selvet og den lidende «andre» fremkalte følelser av skyld, uro, ubehag eller skam.

«Ikke alle føler seg skyldige, men mange gjør det,» legger prof. Oxfeldt til, som laget begrepet «skanningsskyld.»

Nyere norske dramaer viser medlemmer av «fritidsklassen» som er avhengige av tjenestene til arbeidsinnvandrere som bor i ettromsleiligheter i kjelleren. Eller om at kvinner innser at de har oppnådd likestilling på arbeidsplassen ved å stole på lavtlønnede au pairer fra fattige land for barnepass, sier professor Oxfeldt.

Livet imiterer ofte kunst. I mars sa den norske regjeringen at de ikke lenger ville gi arbeidstillatelser til au pairer fra utviklingsland. Tabloid VG kalte denne praksisen «West End-slaveri».

Det norske folks skyldfølelse har også fått næring fra en rekke personer og organisasjoner som stiller spørsmål ved om Norges rikdom er basert på etisk praksis.

I januar i år publiserte Financial Times en spesiell rapport som avslørte hvordan fiskeolje laget av malt hel fisk fanget utenfor kysten av Mauritania i Afrika ble brukt som fôr i Norges omfattende lakseoppdrettsanlegg.

Den norske oppdrettsfisken som selges av store forhandlere i Europa «utsetter matsikkerheten i Vest-Afrika», heter det i avisen.

Miljøorganisasjonen Feedback Global fremhevet at «den norske laksenæringens umettelige appetitt på villfisk fører til tap av levebrød og underernæring i Vest-Afrika. «Å skape en ny type matkolonialisme.»

Den norske regjeringen svarte De ønsker å «sikre bærekraftig fôr» og jobber mot «økt bruk av lokale og mer bærekraftige råvarer».

Norge sier de ønsker å fremme overgangen til en grønn økonomi. Det vil derfor være avgjørende å sikre bærekraftig havbruk mens petroleumssektoren skaleres ned for å gi plass til en såkalt «grønn omstilling».

Dette bør frigjøre økonomi, teknologi og arbeidskraft til potensielt mer fremtidssikre maritime sektorer, som offshore sol- og vindenergi og algeproduksjon for mat og medisin.

Men foreløpig vil dette i hvert fall ikke være nok til å tie de mest høyrøstede kritikerne av Norges lukrative oljeindustri. Klimaaktivister motsetter seg fortsatt olje- og gassproduksjon. Andre kritikere hevder at Norge er altfor avhengig av oljeinntektene.

På den ene siden, på grunn av Norges olje- og gassbaserte rikdom, har arbeidstiden en tendens til å være kortere enn i de fleste sammenlignbare økonomier, arbeidstakernes rettigheter er sterkere og velferdssystemet er rausere.

Ikke overraskende har Norge lenge vært et av de lykkeligste landene i verden, ifølge World Happiness Report. For tiden på syvende plass.

På den annen side har Norges «totale avhengighet av oljeinntekter» ført til et for høyt statsbudsjett, en oppblåst offentlig sektor og mangel på arbeidskraft som hemmer privat sektor, argumenterer Børre Tosterud, pensjonert investor og hotelleier.

«Dette er ikke bærekraftig,» insisterer han.

Norge har alltid vært avhengig av havet som levebrød. I århundrer har havene vært en kilde til mat og energi, en kilde til sysselsetting og en generator av rikdom. Men det var først på slutten av 1960-tallet at funnene av olje og gass bidro til å snu lykken til dette tidligere relativt uutviklede landet.

Siden den gang har Norges enorme oljeinntekter i stor grad blitt investert internasjonalt, av Norges Bank Investment Management, en del av den norske sentralbanken.

Dets viktigste investeringsfond, Statens pensjonsfond utland, også kjent som «oljefondet», har eiendeler verdt rundt 19.000 milliarder kroner (1719 milliarder dollar, 1332 milliarder pund).

Norges oljeeksportinntekter steg etter den russiske invasjonen i 2022. Kritikere hevdet at landet tjente på krigen, eller i det minste ikke delte nok av den plutselige stormen med ofrene for aggresjonen som forårsaket den.

Statsminister Jonas Gahr Støre avviste anklagen om krigsprofittvirksomhet og svarte at Norge hadde vært i stand til å forsyne Europa med presserende nødvendig energi under krisen.

Han påpeker også at Norge er en av Ukrainas største givere og derfor trolig gjør en jobb over gjennomsnittet gitt at Norge kun har en befolkning på 5,5 millioner.

Jan Ludvig Andreassen, sjeføkonom i Eika Group, en allianse av uavhengige norske banker, sier nordmenn er blitt «mye rikere enn vi forventet».

Samtidig sier han imidlertid at vanlige nordmenn ikke føler seg rike etter en periode med høye renter og smertefull inflasjon – blant annet forårsaket av at den historisk svake kronen gjør importerte varer og tjenester dyrere.

– Jeg tror nordmenn gir sjenerøst til gode formål, sier professor Oxfeldt.

Andreassen peker imidlertid på Norges ekstra oljeeksport som følge av konflikten i Ukraina og sier at Norges veldedige donasjoner er «småfisk sammenlignet med merinntektene generert av krig og lidelse». Også Tosterud deler denne oppfatningen.

Men er du enig med prof. Oxfeldt i at mange nordmenn føler skyld? – Egentlig ikke, bortsett fra kanskje i noen kretser som miljøbevegelsen, sier Andreassen.

Herr Tosterud er enig. «Jeg føler meg ikke skyldig, og jeg tror ikke det er utbredt i Norge.»