Denne uken har britiske aviser surret med nyheter om hvor mye BBCs on-air-stjerner tjener, selv om lønningene til deres kolleger på kommersiell TV forblir hemmelige. Det finnes ingen slike hemmeligheter i Norge. Hvem som helst kan finne ut hvor mye noen andre tjener – og det skaper sjelden problemer.

Lønnen din pleide å bli publisert i en bok. På en hylle i folkebiblioteket lå en liste over alles inntekt, formue og skatter de betalte. I dag er informasjon online, bare noen få tastetrykk unna.

Endringen kom i 2001 og fikk umiddelbar effekt.

– For mange ble det ren underholdning, sier Tom Staavi, tidligere næringslivsredaktør i VG.

«På et tidspunkt ble du automatisk fortalt hva Facebook-vennene dine tjente bare ved å logge på Facebook. Det ble latterlig.»

Åpenhet er viktig, sier Staavi, også fordi nordmenn betaler høy inntektsskatt – i snitt 40,2 % mot 33,3 % i Storbritannia. ifølge Eurostatmens EU-gjennomsnittet bare er 30,1 %.

«Når du betaler så mye, må du vite at alle andre gjør det også, og du må vite at pengene brukes til noe som er verdt det,» sier han.

«Vi [need to] Ha tillit til både skattesystemet og trygdesystemet.»

Dette antas å langt oppveie eventuelle problemer som misunnelse kan forårsake.

Faktisk, på de fleste arbeidsplasser har folk en ganske god ide om hvor mye kollegene deres tjener uten å måtte slå det opp.

I mange bransjer er lønningene fastsatt av tariffavtaler og lønnsforskjellene er relativt små.

Lønnsforskjellene mellom kjønnene er også små i internasjonal sammenligning. Verdens økonomiske forum Norge ligger på tredjeplass av 144 Land om lik lønn for lignende arbeid.

Så tallene som dukket opp på Facebook overrasket nok ikke mange. Men på et tidspunkt presset Tom Staavi og andre regjeringen til å innføre tiltak som ville oppmuntre folk til å tenke seg om to ganger før de spionerte på en venns, nabos eller kollegas lønnsdata.

For å få tilgang til dataene på skatteetatens nettsider må du nå logge inn med ditt ID-nummer, og anonyme søk har ikke lenger vært mulig på tre år.

– Siden 2014 har det vært mulig å finne ut hvem som har søkt i dataene dine, forklarer Hans Christian Holte, leder av Skatteetaten.

«Vi så en betydelig nedgang til omtrent en tidel av forrige volum. Jeg tror det utslettet Peeping Tom-mentaliteten.»

I Norge er det rundt tre millioner skattebetalere av en total befolkning på 5,2 millioner. Skatteetaten registrerte 16,5 millioner søk i året før restriksjonene ble innført. I dag er det rundt to millioner søk per år.

I en fersk undersøkelse sa 92 % at de ikke besøkte venner, familie eller bekjente.

– Jeg søkte før, men nå er det synlig når du gjør det, så jeg gjør det ikke lenger, sier en kvinne jeg møter på gata i Oslo, Nelly Bjorge.

«Jeg var nysgjerrig på noen naboer og også kjendiser og kongelige. Det kan være greit å vite om veldig rike mennesker jukser, men det er ikke alltid man vet. Fordi de har mange alternativer for å redusere inntekten.»

Skattelistene viser deg kun nettoinntekt, nettoformue og betalte skatter. For eksempel vil noen med en enorm eiendomsportefølje sannsynligvis være verdt langt mer enn oppført, da skattepliktige eiendomsverdier ofte er godt under dagens markedsverdi.

Hege Glad, lærer fra Fredrikstad sør for Oslo, husker da hun som ung voksen stilte seg i kø for å undersøke de «store, tykke» bøkene med inntekts- og skattedata som ble utgitt en gang i året.

«Jeg vet at faren min var blant dem som lette etter ham. Da han kom hjem var han i dårlig humør fordi vår velstående nabo sto oppført med lav inntekt, ingen formue og, viktigst av alt, svært lite skattebetalinger», sier hun.

Mens hun støtter Norges åpenhet på dette området, påpeker hun at dette også kan ha negative effekter. Hun så dette på skolen.

«Jeg husker jeg kom på skolen en gang og en gruppe gutter var desperate etter å fortelle meg hvor mye penger en klassekamerats far tjente.

«Jeg la merke til at noen få andre gutter som normalt ville være en del av denne gjengen hadde trukket seg tilbake og sagt lite. Stemningen var ikke særlig god, sier hun.

Det var andre historier om barn fra lavinntektsfamilier som ble mobbet på skolen av klassekamerater som fikk vite om foreldrenes økonomiske situasjon.