Nordmenn har lenge utforsket og levd i havet. Så det er naturlig at landets mest suksessrike selskaper og vitenskapelige samfunn kommer fra bosetninger langs den fantastiske kystlinjen.
Norskehavet er grunnlaget for en av de største sjømatnæringene i verden, samt en stor maritim industri og en voksende fornybar energiindustri.
Farvannet rundt Norge inneholder enorme forekomster av olje og gass, som har gjort landet til et av de rikeste i Europa og en av de største produsentene og eksportørene av fossilt brensel i verden.
At økonomien fortsatt er så dypt innesluttet i olje og gass blir nå behandlet som et politisk problem som må løses. Regjeringen vil gjøre Norge til et lavutslippsland innen 2050 ved å redusere utslippene med 90-95 prosent.
Så det meste av den politiske energien brukes på å få fart på Norges overgang til fornybar energi. Siden 2014 har regjeringen lansert en rekke «klynger» for å fremme nystartede innovasjoner.
Det viktigste virkemiddelet for å sikre god samordning og gjennomføring av forsknings-, innovasjons- og høyere utdanningspolitikk er regjeringens langtidsplan som strekker seg til 2024.
Tre hovedmål ligger til grunn for denne strategien, som må fornyes hvert fjerde år: styrke konkurranseevne og innovasjon, møte store samfunnsutfordringer og utvikle kompetanse for å møte endrede behov. De viktigste langsiktige prioriteringene er fortsatt utvikling av industrier rundt havet, men også innen områdene klima, miljø og grønn energi.
Ønsker du å kjøpe elbil i Norge? Regjeringen gir avkall på de høye avgiftene den legger på salg av andre biler. Landets store fossile brenselselskaper begynner nå å støtte fornybar energi i stor skala. Landet henter nå mesteparten av sin elektriske energi fra vann, og vannkraftverk ligger spredt over det fjellrike og vindfulle norske landskapet. Kortreiste elektriske ferger trafikkerer kysten, og lenger ut i havet er det flytende vindturbiner.
En første indikasjon på at landets diversifiseringsinnsats gir resultater, finnes i EUs årlige resultattavle for innovasjon. I løpet av de siste to årene har Norge forbedret sin posisjon i Brussel-rangeringen, og har gått fra en «moderat innovatør» til en «sterk innovatør» (selv om den ikke har nådd toppen av «innovasjonsleder»).
Hvem er forsknings- og innovasjonsaktørene?
Offentlige midler til forskning og innovasjon har økt det siste tiåret, med en spesielt sterk økning mellom 2013 og 2016. I denne perioden var veksten i industrivirksomheten sterkere enn i grunnforskningen.
De tre hovedaktørene innen forskning og innovasjon er Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og Skattefunn (en skatteincentivordning for forskning og utvikling som har blitt en av de største finansieringskildene for innovasjonsstøtte).
De siste årene har de samlede innovasjonskostnadene til disse tre selskapene økt betydelig, mye på grunn av Skattefunns vekst. Et annet byrå, Enova, ble grunnlagt i 2001 for å teste, demonstrere og fremme nye energiløsninger.
Innovasjon Norge er underlagt Nærings- og fiskeridepartementet og (inkludert låneprogrammer) bidro byrået med 7,2 milliarder kroner (nesten). €1 milliard) til norske bedrifter i 2018.
Forskningsrådet er underlagt Kunnskapsdepartementet og investerte 9,8 milliarder kroner i forskning og innovasjon i fjor. Rådet har spesialisert seg på grunnforskning og forskning og utvikling. Det gjennomfører store teknologidemonstrasjonsprogrammer og bygger forsknings- og utviklingskapasitet, ikke bare ved universiteter og institutter, men også i bedrifter.
Rådet har også gjennomført mye politisk koordinering mellom departementene. Denne vidtrekkende politiske orienteringen virker normal for nordmenn, men den skiller utlåner fra vanlig internasjonal finansieringspraksis.
Norges rolle i EU-forskning: sakte voksende
Deltakelse i EUs forskningsprogrammer er hovedelementet i Norges internasjonale forskningspolitikk og er sikret av landets medlemskap i EØS.
Som et «assosiert land» har Norge begrensede muligheter til å påvirke retningen for europeiske forskningsmidler. Den er imidlertid sterkt involvert i EU-finansiert forskning, og bidrar til og mottar midler fra EUs rammeprogrammer.
I 2014 så regjeringen et behov for handling da landets andel av EU-midler falt til 1,67 prosent. Samme år ble det lansert en strategi for å øke norsk deltakelse tilbake til 2 prosent. Fremstøtet ga resultater: Landets yieldandel nådde et rekordhøyt nivå i dag (2,2 prosent).
EU-midler gikk til norske selskaper som det Oslo-baserte selskapet Lufttett, som lover å redusere energilekkasjer i bygninger med 50 prosent. Brussel har også støttet Piql, som tilbyr langsiktig digital datalagring, og Glucoset, som har utviklet en sensor for kontinuerlig og sikrere å måle blodsukker hos kritisk syke pasienter under operasjon.
Når det gjelder grunnleggende vitenskaper, står Norge for rundt 1,5 prosent av alle søknader til Det europeiske forskningsrådet, og plasserer det i den øverste fjerdedelen av søkerland (av tilsvarende størrelse).
Den samlede suksessraten for norske søknader til EU-finansiereren var i overkant av 8 prosent, mot et landsgjennomsnitt på over 11 prosent.
De viktigste universitetene
EN nåværende Technopolis-analyse konkluderer med at norsk forskning generelt sett er god, men ikke har så mange «topper of excellence».
Det er fem universiteter i Norge inkludert i 2019 Times High Education Ranking of World Universities. Ingen av dem kommer imidlertid til topp 100.
De fem beste norske universitetene:
- Universitetet i Oslo – 121
- Universitetet i Bergen – 197
- Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) – 351-400
- Norges arktiske universitet – 401-500
- Norges miljø- og biovitenskapelige universitet – 501-600
Rangeringen vurderer universiteter med tanke på undervisning, forskning, kunnskapsoverføring og internasjonalitet. Universitetene i Oslo, Bergen og NTNU har steget på rangeringene sammenlignet med i fjor (disse universitetene står for majoriteten av norske søknader til Det europeiske forskningsrådet). Ikke på listen er Universitetet i Tromsø, som regnes som det nordligste universitetet i verden (så et bra sted å studere i polarsirkelen).
Men hvis du ser på Academic Ranking of World Universities fra University of Jiaotong i Shanghai, ser bildet noe annerledes ut. På denne rangeringen er Universitetet i Oslo, som har produsert fire nobelprisvinnere og det beste norske bidraget, på 59. plass.
Rangeringen evaluerer universiteter på faktorer som antall alumner og ansatte som har vunnet Nobelpriser og Fields-medaljer, antall høyt siterte forskere og antall artikler publisert i Nature and Science-tidsskrifter (og tar også høyde for universitetet). ).
