Hvis du tror dette er en slags sensasjon, bør du roe deg ned og åpne et lite kjent, men kraftig kort – norske idrettsutøvere har vunnet flest vinter-OL-medaljer av noe annet land, hele 368. For å gjøre det enda mer solid, 132 av den haugen med medaljer er gullpriser.

På de nylige PyeongChang 2018-lekene toppet Norge medaljetellingen med rekord 39 priser, ti flere enn Canada, som hadde sine beste og mest suksessrike vinterleker i Sør-Korea.

Det er allerede snakk om at norske idrettsutøvere vil gjøre det enda bedre i Kina enn de gjorde for fire år siden: Ifølge de siste spådommene fra USA-baserte Gracenote Sports kan nordmennene vinne hele 45 medaljer.

Men hvis noen mener at dette lille nordiske landet på den vestlige delen av den skandinaviske halvøy kun egner seg for konkurranser på is og snø, er det verdt å tenke seriøst og plutselig endre mening.

Den siste tiden er norske idrettsutøvere blant sommeridrettens beste representanter.

Tennisspiller Casper Ruud klatret til 8. plass på verdenstennisrankingen etter sine seire i ATP-serien «Masters Tour 1000» i fjor, Victor Hovland, som vant PGA-turneringen, plasserte seg blant de ti beste golfspillerne, fotballspilleren Erling Haaland, som spiller i Tyskland, regnes som en av de beste unge spissene i verden. og Magnus Carlsen har ikke gitt fra seg sjakktronen til noen på 11 år.

Et av de fremtredende øyeblikkene fra fjorårets OL i Tokyo er vanskelig å glemme, da norske Karsten Warholm satte ny verdensrekord på 400 meter hekk, og slo den med 0,76 sekunder. Ikke nok med det, han «brøt» sin egen rekord, som han hadde oppnådd for en måned siden i konkurransen i Oslo.

Hvem hadde trodd at løper Jakob Ingebrigtsen skulle fortsette sin dominans ikke bare i Japan, men også i Europa på 1500 og 5000 meter, og det norske herrelaget skulle vinne OL-gull i sandvolleyball.

Så hvordan gjør Norge det? Hvordan kan et land med en befolkning på bare 5,3 millioner mennesker «hake opp» så mye talent i disse dager?

I utgangspunktet er svaret ganske enkelt – alt starter med en radikalt annerledes tilnærming til sport, og det opprettede konseptet er basert på posisjonen «Sport – glede for alle».

Hvis, la oss si, kanadiere og amerikanere tildeler fremtidige talentfulle barn til elitelagskoler eller akademier fra en tidlig alder, hvor de blir drillet, så er det i Norge størst oppmerksomhet til masseidrett – for myndighetene i dette landet er det mye viktigere at barn deltar i idrettslivet generelt.

Norske barn oppfordres til å drive mest mulig idrett, og staten betaler foreldre for deres treningskostnader.

I tillegg er målet å annullere enhver konkurranse, enhver konkurranse i en alder av barn: Inntil fylte 13 år er det forbudt for barnelag eller klubber som konkurrerer med hverandre å ha turneringstabeller eller skrive resultatene fra dueller et sted, og det er ingen individuelle rangeringer.

Alt dette er nedfelt i den 12-siders norske idrettsloven, Barnets rettigheter i idretten, som sier at «barn skal ha en positiv opplevelse hver gang de driver med idrett».

Selv lovende tenåringer i en eller annen idrett kan få råd fra trenere på høyt nivå fra andre idrettsbaner. Derfor prøver talenter seg i Norge ofte i flere idretter, selv om de er knyttet til én klubb der de trener. Det er lite sannsynlig at en spesialist fra en klubb vil jobbe med barna i en annen klubb et annet sted.

Kanskje det er overraskende for noen, men K. Warholm tenkte ikke engang på hekkeløp før han var 20 år, fordi han så seg selv mer i tikamp og trente med spesialister i dette friidrettsarrangementet.

I Norge utgjør by- og bygdelag hele idrettsryggraden i landet. Det er over 12 000 klubber i denne staten, og de drives av frivillige.

Familier går ofte på ski, skøyter eller spiller ulike lagspill sammen, i tillegg til å samle inn penger til klubbens aktiviteter.

Undersøkelser viser at så mange som 80 prosent av nordmenn tilhørte en eller annen idrettslag som barn, og omtrent halvparten av alle tenåringer er aktive medlemmer i klubbene deres.

Og i motsetning til det kjente vintersportslandet Canada, har Norge kun én nasjonal idrettsorganisasjon, Norges Idrettsforbund.

Det fører tilsyn med 55 idrettsforbund, samt de norske olympiske og paralympiske komitéer og Special Olympics.

Alle landets idrettsutgifter er finansiert av det nasjonale lotteriet, Norsk Tipping, som bruker 64 prosent av inntektene sine på sport – rundt 340 millioner pund. euro per år.

Lotterikjøpere kan også donere 7 prosent av de investerte pengene sine til en klubb etter eget valg.

«Den norske mentaliteten er at vi må gi barn muligheten til å være barn», forklarte skitrener og OL-gullvinner Tor Arne Hetland om utviklingen av landets idrett. «I mange land tar foreldre med seg barna på trening, og i Norge trener foreldre ofte sammen med barna.»

TAHetland, 2002 Etter å ha vunnet skigull ved OL i Salt Lake City, prøvde han nesten alle idretter som barn, inkludert sprint, diskos, spyd og fotball.

«Vi spilte fotball om sommeren og gikk på ski om vinteren. Det var ganske vanlig. Ingenting har endret seg selv nå,» vitnet også sølvvinneren ved OL i Torino i 2006.

Han forklarte også at selv når man jobber med eliteidrettsutøvere, er ikke trenerarbeidet i Norge like strengt som i andre land.

«Hvis en idrettsutøver kan noe, har ferdigheter og lidenskap, utvikler han seg selv,» sa den kjente 46 år gamle norske idrettsutøveren tidligere. «I utgangspunktet trener ikke utøverne våre med diktatoriske trenere, men heller med mentorer som motiverer i stedet for press og ødelegger utøveren.»

Dette var imidlertid ikke alltid tilfelle. Norsk idrett møtte et sannhetens øyeblikk i 1988, da landet bare vant fem medaljer ved de olympiske leker i Calgary i 1988 – tre sølv, to bronse – og tok en ynkelig 11. plass sammenlagt.

De dårlige prestasjonene førte til en ny vurdering av trening og utvikling av idrettsutøvere og tvang regjeringen i dette landet til å henvende seg til klubbene og samarbeide med dem.

Eliteidrettssenteret Olympiatoppen ble også opprettet, med større vekt på trening av høypresterende utøvere.

I 1994, da Norge var vertskap for vinter-OL på Lillehammer, kom landet tilbake til eliten av vinternasjoner og ble nummer tre, med totalt 26 medaljer.