Tromsø, helt nord i Norge, ligger godt innenfor polarsirkelen og nærmere Moskva enn Brussel. Det er også en høyborg for norsk fiskerinæring.

Fra Tromsø drar trålerne fem uker av gangen ut i det iskalde Barentshavet på jakt etter torsk, hyse, makrell og reker.

Tromsø er også en høyborg for euroskepsis. Under folkeavstemningen i 1994 om landets inntreden i EU, var Tromsø havn full av trålere, alle med bannere hvor det sto «Nei til EU» – Nei til EU.

Ikke mye har endret seg.

Jan Roger Lerbukt ble født nesten med svømmehud, hans massive hender bærer arr etter år på sjøen under tøffe, farlige forhold. Han eier og driver en tråler, Hermes, som fisker i norske farvann – og det er nøkkelen.

Norge er ikke en del av EU eller dens felles fiskeripolitikk (CFP), det forvalter og kontrollerer egne farvann og fiskebestander og de trives.

Nordmenn ser på CFP med forakt og derfor er fiskerinæringen et av bolverkene mot Norges inntreden i EU.

Jan forklarte: «Vi har jobbet over mange år for å bygge opp fiskebestandene. Dette ønsker vi å opprettholde også i fremtiden: Høye, godt forvaltede aksjer. Hvis jeg ble spurt i dag, ville jeg stemt nei.

Men fiskeindustrien er ikke lenger fullt så anti-EU som den pleide å være. Fredd Wilsgaard, som ligger tre timer fra Tromsø på en fjord på Senja, viste meg laksefarmen sin.

I den iskalde skumringen – her står ikke sola på denne tiden av året – viste han meg garn der det ble fanget 1,5 millioner laks.

Fredd har et problem: han kan drepe og sløye 14 000 fisk om dagen og selge dem i EU, men han vil gjerne gjøre mer.

«En liten andel av fisken vi foredler her blir filet, men jeg vil gjerne gjøre mer med den, lage røkelaks, vi kunne lage ferdigretter.

«Noe av problemet er at avgiftene går fra 2% til 13% når vi for eksempel lager røkelaks. Jo mer jeg gjør med fisken for å gjøre den til ferdigmat, jo mer går avgiftene opp. Det er prisen for å ikke som tilhører den europeiske union.»

Fredd sier han derfor nå ville stemme for å bli med i EU, men han tilhører en ganske liten minoritet og det vil ikke bli noen folkeavstemning om å bli medlem av EU i Norge i nær fremtid, ikke minst fordi meningsmålinger viser at med 85 prosent ville stemt imot bli med.

Norge er et veldig rikt land og mye rikere enn de fleste EU-land. Den har enorme olje- og gassreserver. Men uavhengighet har en pris, og det gjelder ikke bare oppdrettere.

OSO Hotwater er en sentralvarmekjeleprodusent med base i Oslo. For noen år siden ble selskapet rammet av et mareritt. Over natten oppdaget selskapet at EU introduserte nye miljø- og energieffektivitetsstandarder som favoriserte gassfyrte kjeler fremfor elektriske kjeler.

OSO-sjef Sigurd Braathen fortalte meg at han gjorde regnestykket og fant ut at halvparten av Osos produkter snart ville være ubrukelige og usalgbare.

Siden Norge ikke er EU-medlem, har det ikke noe å si i disse eller andre EU-regler. Den kan lobbye mot dem, men den har ikke plass ved bordet når de blir foreslått, diskutert, endret, debattert eller vedtatt i lovgivning. Konsekvensene kan bli enorme.

Sigurd viste meg hvor stort det hele var ved å gå fra styrerommet med trepanel med åpen peis og skandinaviske møbler til fabrikketasjen ved siden av.

Vi stoppet midt på fabrikken og han pekte på enden av fabrikkhallen og forklarte meg at fra der vi var til enden av fabrikken, ca 90 meter, var alt nyinvestering.

Nye maskiner og roboter var nødvendig for å isolere kjelene bedre. Totalt kostet selskapet 5 millioner pund i tilleggsinvestering.

Nå lurer du kanskje på hvorfor OSO, til tross for at det har et så stort indre marked, ikke bare har snudd ryggen til EU og dens nye regler og ignorert dem. Svaret er: det kan det ikke.

Dette er en nøkkelfaktor i den norske modellen; Norge er ikke medlem av EU, men er med i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) og er teknisk sett like del av det indre markedet som Frankrike, Tyskland eller Storbritannia.

Sigurd sa til meg: «Lovverket kom fra EU og ble implementert i Norge uten endringer, akkurat som vi skulle ønske det.»

«Det er implementert i Norge på samme måte som i resten av EU og vi kan ikke oppnå noen unntak eller justeringer av norske forhold. Vi har vanskeligheter med å gjøre endringer i lovene vi får.»

Det indre markedet blir av mange sett på som en av EUs få reelle suksesser. Mer enn bare et frihandelsområde, det koordinerer og håndhever felles regler, forskrifter og standarder slik at enhver produsent hvor som helst i EU kan selge produktene sine i alle andre deler av EU.

OSO og mange andre norske selskaper må forholde seg til regler for det indre markedet, selv om de aldri har eksportert en eneste enhet til EU.

Dette er bare en av kostnadene ved Norges ikke-EU-medlemskap.

Landet handler mer med EU enn vi gjør i Storbritannia, faktisk mer enn de aller fleste EU-medlemmene.

Imidlertid betaler selskapet hundrevis av millioner pund per år for denne rettigheten og må godta alle regler og forskrifter, men har ikke noe å si for hvordan de er utformet.

Til slutt var OSO heldig: EU-regelverket ble utvannet ikke på grunn av Norges tiltak, men på grunn av innvendingene fra Frankrike og Finland.

Selskapet hadde opprinnelig forventet å bruke 10 millioner pund på å konvertere fabrikken, men det endte opp med å koste halvparten av det beløpet.

Men som Sigurd fortalte meg, var det bare «blind flaks».