Karolis Čiutra er fra Panevėžys, som knyttet livet sitt til Kaunas. Her avsluttet han studiene og fortsetter sin idrettskarriere her. Eieren av det svarte beltet og den første dan forbereder til og med et skifte for de nåværende karatelederne, men selv gir han ikke opp håpet om å delta i 2020-turneringen. Tokyo sommer-OL.

29 år gammel K. Čiutra – Shotokan karatemester i Litauen og de baltiske landene, prisvinner av verdensmesterskapet, vinner av internasjonale turneringer. Selv om han har hatt suksess i idretten i Litauen, løftet den titulerte idrettsutøveren, på jakt etter bedre livsutsikter, vingene i utlandet – han tilbrakte flere år i Norge. Her i landet jobbet mannen og holdt seg i form.

Etter noen år vant imidlertid tiltrekningen av hjemlandet og K. Čiutra returnerte til studiebyen. Snart åpnet karateklubben hans «Dojo Kaunas» dørene, som allerede er inne i sin tredje sesong.

«Omtrent hundre barn mellom 5 og 12 år driver allerede med idrett her. Denne sesongen starter vi enda mer energisk, fordi vi har signert kontrakter med flere skoler og barnehager. Hovedkonseptet vårt er å gjøre karatetrening til en fritidsaktivitet. Så at barn kommer for å drive med idrett direkte i skole- eller barnehagegym. Etter et år, når de blir vant til trening og idrett, inviterer vi dem til å flytte til klubben, hvor det foregår mer dyktig utdanning og talentutvelgelse Fra i år nybegynnergruppen vil også bli valgt ut i «Linija»-klubben. Jeg inviterer på det sterkeste alle de små og deres foreldre til å prøve denne flotte idrettsklubben. en gren eller til og med en livsstil,» sa intervjueren.

– Karoli, du vant de fleste av dine mest kjente seire i Litauen, men du oppnådde også noen få seire i Norge. Hvordan havnet du i dette landet?

– Jeg var litt borte på grunn av emigrasjon (smil – forfatterinnlegg). Jeg ble uteksaminert fra det humanistiske fakultet ved Vilnius-universitetet i Kaunas. Jeg studerte bedriftsøkonomi. Jeg jobbet ikke mye i henhold til min spesialitet. Snart reiste jeg til Norge. Jeg var fire år i Oslo. Jeg jobbet med forskjellige jobber. Først i byggesektoren, så i en butikk til en kjent kleskjede, ble jeg avdelingsleder. Jeg forsømte imidlertid ikke karate. Jeg ble shotokan karatemester i Oslo-regionen. Samtidig trente jeg flere kampsportentusiaster og trente selv. Klubben jeg besøkte har en trener på toppnivå som har en ansvarlig stilling i World Karate Federation. Så jeg fikk mye kunnskap fra ham. Selv om livet gikk veldig bra økonomisk og karrieremessig, veide tiltrekningen til Litauen, omgivelsene mine og vennene mine opp. For et par år siden bestemte jeg meg for å reise tilbake til hjemlandet mitt.

– Da bestemte du deg for å popularisere karate i Litauen?

– Det var både lysten og besparelsene, så jeg tenkte at jeg skulle forfølge drømmen min. Jeg valgte det området som er nærmest meg og som jeg kjenner godt. Jeg startet en karateklubb. Jeg bestemte meg umiddelbart for å bo i Kaunas, det var ingen tanker om en annen by. Kaunas er imidlertid den litauiske idrettens vugge. Her er arenaene og Idrettshøgskolen. En annen ting er grunnleggende logistikk. Jeg holder flere treninger om dagen, i fjor jobbet jeg med fem grupper. Den ene timen må jeg være på den ene skolen, den neste må jeg være i den andre enden av byen. I Vilnius tar reiser og trafikkork alene en halv dag, og hit kommer jeg meg overalt uten problemer.

– Hvis du trener fem treninger om dagen, når klarer du å trene selv?

– Jeg vier den første delen av dagen til meg selv. Morgenen er dedikert til karate og min andre plikt – tur med hundene (smiler).

– I en alder av 29, setter du ikke en stopper for idrettskarrieren ennå?

– Ikke egentlig. I år forsvarte jeg tittelen som litauisk mester i karatearrangementet som er inkludert i programmet for de olympiske leker i Tokyo. Noen måneder senere ble jeg mester i de baltiske landene i samme vektkategori (opptil 84 kg). Jeg prøvde mitt beste og i den absolutte vektkategorien, hvor jeg måtte møte tyngre gutter, tok jeg tredjeplassen. I november forbereder vi oss på å starte verdensmesterskapet i Madrid med det litauiske landslaget.

OL-status vil gi et stort løft til hele karatesporten. Man skulle veldig gjerne sett denne oppgangen vare.

– Karate blir en olympisk idrett for første gang i historien. Hvordan vurderer du Litauens muligheter for å ha sine representanter i de neste kampene?

– Alt vil avgjøres av resultatene i kvalifiseringskonkurransen. Konkurransen er stor. Tross alt vil jagere av ikke én, men alle karatestiler konkurrere om OL-billetter. Det blir litt lettere for oss, Shotokan-representantene, å tilpasse seg, fordi reglene våre er nærmest den olympiske varianten. Andre idrettsutøvere må justere forberedelsene og kampstilen mer. Men det viktigste er at OL-statusen vil gi et stort løft til hele karatesporten. Man skulle veldig gjerne sett denne oppgangen vare.

– Har du hatt skader, andre prøvelser?

– Jeg pådro meg en skade i det litauiske mesterskapet i år, noe som gjorde at jeg gikk glipp av det nylige europamesterskapet i Serbia. Selv om slag i ansiktet er forbudt, brakk jeg allerede kinnbenet i den første kampen. Jeg følte ikke noen store konsekvenser i begynnelsen, så jeg holdt ut seks kamper til. Det var ikke før jeg ble mester at jeg fant ut at skaden var mer alvorlig.

– Hvis du skulle beskrive hva karate gir deg eller en hvilken som helst annen fighter, hva ville du trukket frem?

– Først av alt, disiplin. Bli vant til disiplin, orden, respekt for miljøet. Selvfølgelig en sterk kropp og koordinasjon. En annen ting, karate er ikke bare en sport, men også en livsstil. Alle profesjonelle idrettsutøvere vil ikke bli det, men de kan spille sport for helsemessige og psykologiske selvtillit. Spesielt siden det er laget et flott motivasjonssystem for karateelskere – mestringsbelter. Eksamener, forberedelse til dem motiverer virkelig både voksne og barn. Slike mål redder deg fra latskap, hindrer deg fra forskjellige fristelser. Selv har jeg forresten måttet ta med en så lat person ut av timen, late som om han fortsatt studerer eller leser mye etter timen, så han kan ikke gå på trening. Senere, når de har blitt litt voksne, engasjerer barna seg i kampsport på egenhånd, skynder seg inn i treningen.

– Overfører ikke barn som har lært karate på trening sine ferdigheter til gata?

– Jeg og trenerne som jobber med meg understreker alltid for dem at kampsportferdigheter må demonstreres på trening eller konkurranser. Eller du kan vise foreldrene dine hjemme hva du har lært. Går du på musikkskole, går du ikke rundt i byen og spiller for alle på rad for å la andre sette pris på hvilken kul musiker du er. På gaten kan man bare bruke sine evner til selvforsvar hvis noen har angrepet og det ikke er mulig å trekke seg tilbake. Det er fint at elevene våre forstår det.

Mer informasjon – «Dojo Kaunas» Facebook-konto.