Ingen snakker Småland og store deler av romantikksuiten rasjonaliseres bort. Ikke så mye å si om det, men hvor er elendigheten? Hvor er den utmagrede realismen som kontrasterte Jan Troells poetiske bildespråk? For selv om det snakkes om hvor mye de lider hjemme i Svedala, vises det egentlig ikke på skjermen. Alle er litt for velstelte, har ikke dødsskyggen i ansiktet.
Nei, det er ikke pent å sammenligne med Jan Troells mesterverk, men likevel står sammenligningene på linje inne i frontbeinet. Som filmnerd er det den 50 år gamle filmen som er «originalen», heller enn Vilhelm Mobergs romansuite.
Men det tar seg selv når de kommer til Amerika. Her får du en god blanding av episk og relasjonsdrama. Og man kan virkelig ikke klage på håndverket. Det er trykk på bildet, det er troverdig og detaljert produksjonsdesign – og skuespillet er perfekt. Selv de minste emigrantene har sine gode øyeblikk på skjermen.
Utvandrerne 2021 er en skapelse av sin tid og fremhever dermed Kristina (Lisa Carlehed) og barna mer enn Vilhelm Moberg eller Jan Troell gjorde, mens tre-Karl Oskar (Gustaf Skarsgård) står igjen i bakgrunnen. Det er en rimelig revisjon siden den mannlige hovedrollen ikke er spesielt kompleks. Han vil bare videre, vekk fra det gamle, mens Kristina lider av mer interessante tanker, tvil og vantro. På den annen side er Karl Oskar historiens trofaste motor og fremadgående bevegelse.
Manuset gir også et talende bilde av hvordan hierarkiene og maktposisjonene som den velprøvde familien har flyktet, ganske raskt dukker opp i USA også. Menighetens menn prøver først å hindre folk i å forlate hjemlandet, ønsker å få dem til å akseptere sin elendighet som en prøve fra Gud, fordi det gjør dem lettere å styre. Men når folk går, følger kirken med og sørger for å gjenskape den gamle orden i det nye landet.
Budsjettet er godt dimensjonert, i overkant av 120 millioner kroner, og med en slik konflikt mellom en produksjons kreative og økonomiske team kommer som et brev fra Amerika i posten. Det samme her, hvor den norske regissøren Erik Poppe tilsynelatende måtte kjempe hardt for å pasifisere sin visjon mot de svenske produsentene som ville ha storsuksessvaluta for pengene. Mer romantikk, mindre politikk, ser ut til å ha vært ønsket.
Det ser imidlertid ut som det som man har tatt en, om ikke gylden så i det minste funksjonell, mellomvei. Politikken er åpenbart fortsatt der, bare i det faktum at det handler om at folk flykter fra sult for å søke en fremtid andre steder. Parallellen til nåtiden er tydelig.
Enda mer dagens politikk kommer i undertekstene ettersom vi får se klipp fra mange forskjellige flyktningbølger, fra den gamle som gikk mot USA helt opp til den som i dag beveger seg mot vår del av verden. Ikke akkurat subtil, men vakker – og dokumentarscenene gir faktisk den nettopp fullførte visningen mer vekt.
Kort sagt, absolutt ikke en krasjlanding men heller ikke en åpenbar triumf.
