Av Anthony HamFunksjonsmatching
JLIbilder/AlamyKjeåsen er kjent som et av de mest isolerte bebodde hjørnene av Norge. Og selv om det er et vilt eventyr å komme hit, er det utsikten fra toppen som virkelig vekker ånden.
Veien til Kjeåsen, en fjellgård i hjertet av Norges vestlandsfjorder, føles som en vei til ingensteds.
Etter kysten av Simadalfjorden, en liten arm av Hardangerfjorden, går veien ut av bygda Eidfjord og passerer trehytter ved vannet og okseblodsrøde driftsbygninger. Han ser sjelden trafikk, noe som er desto bedre siden feilmarginen måles i tommer: en konsentrasjonssvikt og du får problemer.
I fremtiden er utsiktene for en biltur ikke lovende. Bratte fjellvegger, så bratte at de holder dalbunnen i skygge månedsvis hvert år, stenger Simadalen fra resten av verden på tre sider. Der fjorden slutter, går veien gjennom furu- og granskog, krysser en brusende bekk matet av fossefall og kommer så til et veiskille. Sving til høyre og veien ender snart i skogen, stien blokkert av flere hundre meter høye fjellvegger. Ta til venstre mot Kjeåsen og reisen ser like lite lovende ut uten noen åpenbar vei videre.
Jeg går på denne veien fordi målet mitt ikke er et vanlig sted. Kjeåsen ligger 600 meter over Simadalfjorden og dens lille samling av landbruksbygninger er kjent i hele Norge som et av de mest isolerte bebodde hjørnene av landet. I det meste av sin lange historie var det ikke en gang en vei til der den står, plassert på en smal gresshylle, skjult for omverdenen, men i grepet av en av de mest spektakulære utsiktene i landet.
Heidi KvamsdalPå den tiden var det et av de vanskeligste og vakreste stedene å komme til i Norge. Å komme til Kjeåsen krevde en farefull to timers klatring, med taustiger og taubroer over et isdekket landskap. Det var en gang opptil 13 barn i Kjeåsen, og deres daglige reise til Simadals skole var en farlig fire timers tur-retur. Adkomsten var så vanskelig at det tok 30 år å bygge en av de bevarte bygningene på Kjeåsen på slutten av 1800-tallet, da forsyninger måtte fraktes over den farlige fjellstien på ryggen til byggherrene.
Å ha bodd der ved valg, avskåret fra verden, må ha vært en bevisst handling av flukt eller ensomhet. Fra der jeg står, nede, der Kjeåsen bare er et navn på et veiskilt, er det umulig å forestille seg. Det er faktisk lett å lure på om Kjeåsen finnes.
Det er mange teorier om de første menneskene som slo seg ned her. – Den første er at han var en soldat som hadde desertert fra den svenske hæren, sier Heidi Kvamsdal, fotograf, lokalhistoriker og eidfjording. «En annen teori er at de første menneskene prøvde å unnslippe svartedauden. [in the 14th Century]». Som følge av dette, sa Kvamsdal, forlot folk Kjeåsen i mer enn 150 år. Men «vi vet at det har vært fast bosetting der siden begynnelsen av 1500-tallet.»
Nyheten om Kjeåsen nådde først en fascinert omverden på 1950-tallet, da den svenske forfatteren Bror Ekström besøkte stedet og skrev en bok kalt Folket på Kjeåsen (Kjeåsens folk). Boken fortalte historien om et unikt og lite bondesamfunn, en verden for seg selv; av fjellfamilier avskåret fra omverdenen, men overlever til tross for elementene. Det var en historie som sammenstilte utilgjengelighet med mirakuløs skjønnhet. Og deres historier om isolasjon og motstandskraft har fanget offentlighetens fantasi.
Adonis Villanueva/AlamyI 1967 flyttet en kvinne ved navn Bjørg Wiik til Kjeåsen for å hjelpe tanten med å passe gården, og hun fikk selskap av søsteren Guri i 1975 da tanten døde. De to søstrene, opprinnelig fra Oslo, bodde her alene frem til Guris død i 1999. Bjørg bodde her hele året til 2019, da hun var 90 år, og hun kommer alltid tilbake med familiemedlemmer for å tilbringe sommeren.
Innfartsveien på 8 km ble først ferdigstilt i 1975. Men veien har ikke gjort noe for å minske mystikken på Kjeåsen. I stedet føltes det som en åpen invitasjon til de nysgjerrige. Elin Kvale, lokalguide som kom til Eidfjord i 1975 mens mannen hennes jobbet med veibyggingen, skulle senere ta med de første turistene til Kjeåsen. Hun husker at «alle slags mennesker kom: noen i rullestol, andre svært gamle, til og med blinde. De hadde alle ett felles mål: de trengte å besøke dette stedet. De fleste hadde lest boken, noen flere ganger. . De følte at de gikk på hellig grunn. »
Til tross for veien lærte Guri og Bjørg aldri å kjøre – de foretrakk å gå eller, hvis de trengte forsyninger, ba de venner fra dalen om å bli med. Uansett var selv en vei ingen match for dypet av den norske vinteren. Så sent som i 1994 ble søstrene avskåret fra omverdenen i mer enn en måned med 10 fot snø. Forutsatt nøye planlegging og lagring av tilstrekkelige forsyninger, var snøfallet mindre et problem enn de sterke, iskalde vindene som kan rase i disse høydene: til i dag holdes takene på alle driftsbygningene her. plassert av forankrede stålkabler . . Og en dag, da søstrene ble syke av influensa mens de var isolert av snø, måtte et helikopter slippe medisin og mat til de berørte beboerne.
Heidi KvamsdalHøsten har alltid vært Bjørgs favorittårstid i Kjeåsen, forteller Kvale, og når jeg begynner reisen hit en kald, overskyet novembermorgen, virker veien øde. Men før jeg begynner, må jeg vente. Veien er så smal at det fungerer enveiskjørt: biler som kommer til Kjeåsen må gjøre det hver time; de som går av går en halvtime senere.
Ettersom tiden går, uten andre kjøretøy i sikte, svinger jeg inn på Kjeåsen-veien og begynner å klatre. Under ruvende klipper sporer veien en svingete sti, hårnålssving etter hårnålssving, switchbacks etter switchbacks, økende høyde samtidig som man får høyde. Denne delen av veien er bare 2,5 km lang, men allerede er dalen langt under.
Ovenfor har veien plutselig ingen steder å gå, og den stuper ned i en grovt uthugget tunnel i fjellet og klatrer gjennom fjellets indre kamre. Tunnelen er bare 2,5 km lang, men den virker lengre fordi vi vet at denne mørke korridoren gjennom et fjell er alt som forbinder Kjeåsen med omverdenen.
Når jeg dukker opp i lyset, tar det noen øyeblikk før øynene mine tilpasser seg. Skyer virvler i tretoppene. En fjellelv fosser nedover store steiner. Det er ingen tegn til liv.
Besøk HardangerfjordenKjeåsens tette klynge av trehytter med steinfundament er like øde som veien. Over hyttene stiger bakken bratt opp i skyskogen. Nedenfor, smale gressmarker, hvor Bjørg og søsteren hans gjetet sauer og dyrket litt av sin egen mat, skråner bratt ned til en hylle hvor… utsikten!
Et øyeblikk deler skyene seg og et nesten perfekt bilde av Norges fjordland strekker seg over vann som ble turkis i solen. Utrolig bratte fjellvegger reiser seg opp av snøen og Eidfjorden kan sees i det fjerne. Et øyeblikk skulle jeg ønske jeg kunne bo her på høyden av Kjeåsen og sitte i timevis og stirre undrende på denne utsikten, en av de vakreste i Norge.
Og så tetter skyene seg inn, som de ofte gjør utenfor det korte sommervinduet. Utsikten har forsvunnet og jeg er alene her, avskåret fra verden som plutselig virker veldig langt unna. Jeg skjelver. Men det er en vill sjarm isolert sett, en deilig følelse av å være utenfor verden og dens støy og ha dette spesielle stedet helt for meg selv.
For første gang forstår jeg at for de som bodde her, var isolasjon aldri en fiende og sjelden en ulempe. Det viktigste var faktisk avstand, en verdifull livsstil som var avhengig av nærhet til naturen og isolasjon fra verden.
– De fleste vintrene var bare gode dager, sa Kvale, som kjente Wiik-søstrene godt. «De tok vare på sauene, så vel som alle fuglene og annet dyreliv.»
Antoine JambonOg om sommeren var livet deres misunnelse blant dem på fjorden: «I Eidfjorden var ikke jorden så fruktbar og solen forble fraværende i flere måneder,» sa Kvale. «Kjeåsen har sol hele året, jorda er mer fruktbar og det var mye nærmere reinen. Dette var avgjørende for deres overlevelse, akkurat som fisken i fjellvannene.»
Det var, fortalte Bjørg en gang til Kvale, «Lett å drømme om å sitte utenfor huset en vakker solrik høstdag. Luften er så klar. Total fred.»
Under hans hyppige besøk for å tilbringe tid med Bjørg hjemme hos ham, husker Kvale at det var «en helt spesiell atmosfære av ro og fred». Omtrent en gang i året besøkte Bjørg barndomshjemmet i Oslo. «Men etter noen dager ville hun tilbake til freden og det gode liv på Kjeåsen. Bjørg sa ofte at Kjeåsen var hennes paradis.»
Her i de stille præriene skal det svært lite fantasi til for å forstå hvorfor.
Den åpne veien er en feiring av verdens mest bemerkelsesverdige motorveier og sideveier og en påminnelse om at noen av de største reiseeventyrene skjer på hjul.
—
Bli med over tre millioner BBC Travel-fans ved å like oss videre Facebookeller følg oss videre Twitter Og Instagram.
Hvis du likte denne historien, registrer deg på det ukentlige bbc.com-nyhetsbrevet kalt «The Essential List». Et håndplukket utvalg historier fra BBC Future, Culture, Worklife og Travel, levert til innboksen din hver fredag.
