Washington Post slår fast at koranbrenningene som forårsaket «en enorm global konflikt» i år er noe utført av en liten gruppe menn i Sverige og Danmark. «Quran desecration» – desecration of the Koran – er et nøkkelord på engelskspråklige Wikipedia, der det beskrives som noe som foregår i Sverige, Danmark og Norge (hvor gruppen Stopp islamiseringen av Norge, Sian, for tiden ligger lavt. , derimot).
Det har blitt en skandinavisk spesialitet.
Det har vært enkeltaktivister her som valgte koranbrenning som verktøy. Her har det vært innenrikspolitiske anklager å koble seg til: en etablert konfliktlinje der brennerne var i stand til å ta stilling. Rasmus Paludans brenning av Koranen ved den tyrkiske ambassaden i januar i et slag brakte styrkene til den høyst anspente globale sikkerhetssituasjonen i brannen.
Den moderne koranbrenningen er et agiterende uttrykk for den politiske ideen om at Vesten trenger for å beskytte seg mot den muslimske verden. Visuelt perfekt i forvrengningssonen til sosiale medier. Da pastor Terry Jones oppfant manifestasjonen i 2010, ga han den en fundamentalistisk kristen tone.
I Europa har debatten fokusert mer på spørsmål om frihet og rettigheter og har kunnet hente energi fra en sentral og veldig typisk europeisk verdi; vulgær kritikk av islam vekker mindre engasjement i partipolitikk eller toneangivende debatt, prinsippene for ytringsfrihet desto mer.
Den spesifikt skandinaviske vrien i debatten er at toppene i samfunnet her tar koranbrennernes rett til å gjøre sitt, på et tidspunkt og sted de selv velger, som et spørsmål om ytringsfrihet av ytterste verdighet. De har ikke blitt behandlet på den måten i andre land. Washington Post beskriver det som «en prinsipiell holdning».
Skandinavia har vært verdenskjent for mange ting: møbeldesign, gravlaks, høye skatter, fika. I 2023 er det koranbrenning.
