Flytte til storbyen? Aldri i livet.

Noe sånt, med variasjon i ordlyden men ikke i innholdet, har vært et tilbakevendende svar da vi reiste rundt til flere steder i Norge den siste uken. Ikke minst i Finnmark, helt i nord.

Fra øya Söröya, med lille Hasvik som største kommune, er det mye nærmere iskalde Svalbard enn hovedstaden og den politiske makten som samles der. Slaktekyllinger, som fiskeren Kurt kaller dem. Som ifølge ham er oppdratt i partiene sine uten vanlige jobber og uten noen formening om hvordan folk har det i de små kommunene.

Ja, som sagt, det er i hvert fall slik mange ser på det. Misnøye med dagens regjerings sentraliseringspolitikk gjør ikke saken bedre, og den misnøyen har Senterpartiet nå målrettet mot sterke opinionstall som resultat.

Populisme, spør du noen av SPs kritikere. Men følelsen av økende avstand mellom by og bygd er langt fra unik for Norge, men er gjenkjennelig fra land i samveldet, inkludert Sverige.

Nær, men ikke det samme

Nordmenn stemmer selvsagt ut fra sine interesser og verdier, som folk generelt. På landsbygda handler det også om muligheten til å bo der. I internasjonale medier er mye fokus rettet mot klimaspørsmålet. Noe som ikke er uberettiget. Saken har foregått under valgkampen og vi har selv rapportert om hvordan fremtiden til Norges olje- og gassindustri debatteres. For når man snakker om klima i norsk politikk, er petroleumsnæringen selvsagt en del av det. De er ikke det samme, men de er knyttet til hverandre.

Effektene av olje- og gassindustrien på det norske samfunnet er også mye bredere enn snevert definerte klima- eller oljespørsmål. Det påvirker det meste fordi de sosioøkonomiske ringene på vannet strekker seg over stort sett alt. Men poenget er at folk ikke nødvendigvis ser på seg selv som et «oljefolk» bare fordi man har olje.

Hensyn til bosted, økonomiske hull, nærhet til politi og helsevesen eller skole er noe folk generelt tenker på. På sikt vil mange av disse tingene fortsatt påvirkes av klimaet. Ikke engang på veldig lang sikt. Men når folk i dag går og stemmer, er det ikke så mange som grunner.

En bekjent pekte meg også mot resultatene av det norske skolevalget som vi allerede har resultater fra i dag. Der støtter miljøpartiet MDG, som ifølge ham indikerte at klimaet ikke er det eneste temaet selv blant unge som ellers kan antas å være mer interessert.

Alt handler ikke om olje

En mulig delforklaring på at klimaet og dermed også olje- og gassindustrien har fått så stor plass, er at det er det som utenfra oppfattes som unikt for Norge også ved siden av sine nordiske slektninger: petroleumspengene.

Det kan være fristende å anta at det som utmerker et land også er det som avgjør stemmegivningen. Motargumentet ville da vært at den mer rimelige antagelsen tvert imot er at folk har ganske like motivasjoner for å stemme og at det er allmennmenneskelige resonnementer fremfor det unike som spiller størst rolle.

I den utenrikspolitiske analysen av Midtøsten hjemsøker den slakke tilfeldige analysen det faktum at alt egentlig handler om olje. Det stemmer selvsagt ikke der. Det stemmer selvsagt ikke i Norge heller. Hva folk bryr seg mest om kan imidlertid vise seg når støvet legger seg etter valget og resultatene er klare.