Bernard Vaudeville er en av de store arkitektoniske ingeniørene – og ikke bare på grunn av sin… imponerende størrelse!
Han er skyen til Grande Arche, Simone de Beauvoir fotgjengerbro, Stade de Nanterre, Louis Vuitton Foundation, Luma Foundation. Også terminal 2F og rekonstruksjonen av terminal 2E i Roissy …
Så hva motiverer denne superstålingeniøren til å komme til en strand for å bygge et sandverk hvis levetid, fra fødsel til fortynning, ikke vil overstige fem timer?
Overraskelsen kommer først fra talen hans. Han snakker til meg om sin praksis med en uventet menneskelighet og ydmykhet: Du blir tvunget til å tenke på øyeblikket når funksjonen ikke kan oppfylles; Du tenker alltid på kollapsen av arbeidet ditt; Du er hele tiden det motsatte av det du gjør…
Men da han kom med familien sin en lørdagskveld i september 2016, ba han meg se på… teknologien. Se for deg min litt anstrengte latter da jeg tenkte på bøttene og spadene som ventet på ham i garasjen. Tvilen angriper meg: hadde jeg vært tydelig nok? Her er det ingen datamaskin, ingen gravemaskin, ingen traktorgraver eller noen annen gravemaskin, ikke engang en hydraulisk… men innsatsen – og ikke bare kreativ eller intellektuell, men unektelig fysisk – armer, muskler, rygg, hender…! ! !
Egentlig, hvordan tør jeg?
Forstå – dette er 2016, historien om Archisable eksisterer i helgene, fortalt av noen vennlige lokale spaltister som, til tross for mine heftige protester, morer seg over parisiske arkitekter som kommer til stranden for å bygge slott da dette eksisterte, var det ingen sandkaker. ..
Bernard Vaudeville er en av disse første femten, med Dominique Jakob & Brendan MacFarlane, Frank Hammoutène, Corinne Vezzoni, som har kommet for å donere sjenerøst – det er akkurat det rette ordet nåde – deres tid og navn til et litt sprøtt prosjekt. Jeg kan aldri si det ofte nok…
Det handlet absolutt ikke om å skuffe ham – så jeg satte ham ved bordet med en bevist tro på at en god middag og en god vin løser alle situasjoner. Rundt midnatt, som lovet, slappet vi av og gikk til stranden bare for å vise ham scenen, havet… og sanden.
Han brukte en pinne som hygrometer og stakk den ned i sanden flere steder. Tørr, fuktig, våt. Ingen spørsmål. Ikke et ord. Som et kamera som skanner et sted, pustet han inn elementene og husket vinden, spruten, bølgen og det bare grove pulveret av sandmaterialet.
Jeg så på reaksjonene hans i stillhet og litt bekymret. Lang panoramautsikt. Det var alt. Forståelse og forståelse av terrenget fant sted fysisk, gjennom øynene, gjennom nesen, gjennom huden, en levende konfrontasjon. Fuktigheten, skjørheten, intensiteten og pusten til stedet ville diktere hans inngripen. Ingenting av prosjektet hans var planlagt før denne nattlige kontakten mellom himmel, hav og sand. Femten minutter, ikke mer. Signalet om å returnere var et tegn på samtykke.
En natts søvn gjorde resten. Prosjektet var i limbo. Men han ble født.
Om morgenen valgte han et tau, to bøtter, to spader og fire treplanker. Ikke et snev av nøling. Mot stranden.
At fysisk anstrengelse er kjernen i intervensjonen er en realitet som noen har forsøkt å unngå ved å frata seg en enestående og nesten mytisk hånd-til-hånd kamp med elementene. Bernard Vaudevilles var veldig spektakulær.
To store, perfekte sirkler av samme størrelse, ti meter fra hverandre, ble tegnet sammen med to stier. Sanden fra den første sirkelen ble utvunnet bøtte for bøtte til en dybde på femten centimeter og avsatt i store mengder på den andre sirkelen, noe som skapte et rot der et nettverk av veier ble gravd. Negativt positivt. Havet tok først den tomme sirkelen i besittelse, skapte oppstandelser og virvelstrømmer, deretter gikk det inn i den andre sirkelen langs de merkede stiene.
» Et prosjekt er ikke et overjordisk element, forteller han meg, alt teller, vinden, jorden, solen, regnet, materialene. Vi driver ikke bare med geometri. Her står vi overfor memine elementer, men uten standardene, på en direkte måte. Det er en oppfordring til orden i denne arkitektoniske situasjonen som ofte blir glemt «.
Tina Bloch
Finn alle Sand Chronicles
