I dag, 17. mai, er det grunnlovsdag i Norge. På denne dagen i 1814 forsøkte den nordiske nasjonen å erklære sin uavhengighet fra Danmark, etter sistnevntes katastrofale nederlag i Napoleonskrigene.

Til tross for undertegningen av en grunnlov på Eidsvoll, tjente det ingen hensikt, Norge ble avstått til Sverige under Kiel-traktaten (den tyske byen ikke vår fantastiske bidragsyter). Det var først i 1905 at Norge fikk uavhengighet fra vertslandet for det årets Eurovision.

Vi bestemte oss for å feire denne datoen ved å se på hvem vi anser som de uheldigste norske Eurovision-deltakerne.

Norge har hatt en tumultarisk reise i Eurovision. Til tross for rekord tre seire, kom han også sist i Eurovision-finalen tolv ganger. Den siste av disse kom i år med folkrockbandet Gåte og låten deres «Ulveham» («Wolf Pelt» på engelsk), som kun klarte å samle 16 poeng.

Men hvis du tror nordmenn er flaue av denne rekorden, tro om igjen! De ser ut til å ha båret rekorden på siste plass som et hederstegn. Da Norge sist var vertskap for konkurransen i 2010, var det til og med en montasje som hedret Eurovision-artistene som endte blant de tre nederste.

Så, til ære for norsk grunnlovsdag, la oss se på de fem deltakerne vi i Aussievision anser som de uheldigste norske Eurovision-deltakerne i landets 64-årige historie.

Vi starter med uheldig norsk Eurovision-deltaker OG. Anita Thallung representerte landet sitt under Eurovision 1963 i London med «Solherv» («Solstice» på engelsk).

Hun brøt ny mark for Norge ved å være den første av landets tolv treskjeer og fikk den ekstra indigniteten å vinne den berømte puantrekningen. Norge har scoret null poeng i Eurovision-finalen fire ganger – igjen flere enn noe annet land.

1963 var et katastrofalt år for de nordiske landene, med Sverige og Finland som også fikk uavgjort, i tillegg til Nederland. Men alt var ikke undergang for nord. Danmark vant sin første seier med «Dansevise» («Dance Song» på engelsk) fremført av Grethe og Jørgen Ingmann.

Anitas resultat i konkurransen varslet om mange ikoniske norske Eurovision-opptredener.

Da han spilte på den uheldige andreplassen i 1978, ble Jahn Teigan ikke bare den første norske, men også den første Eurovision-deltakeren noensinne som scoret null under 12, 10, 8 til 1 scoringssystemet som hadde blitt introdusert tre år tidligere.

Han fremførte sangen «Mil etter mil» («Mile after mile» på engelsk). Ingenting så ut til å gå som planlagt for Jahn under den berømte parisiske natten. I det innledende postkortet kan Jahn sees krasje inn i en vegg mens han tok seg til heisen som skulle ta ham til scenen.

Deretter leverte han en sær og eksentrisk prestasjon, komplett med et stort hopp i midten. Se selv nedenfor.

Til tross for den tilsynelatende ydmykende opplevelsen, legemliggjorde Jahn den norske selvironiske holdningen til Eurovision. Hans landsmenn ble skandalisert over resultatet og gjorde «Mil etter mil» til en stor suksess i Norge.

Jahn har konkurrert for Norge to ganger i Eurovision. I 1982 fremførte han «Adieu» med Anita Skorgan, kjæresten hans på den tiden, og endte på 12. plass. Året etter kom han tilbake med «Do Re Mi», og selv om han opptrådte på den uheldige andreplassen igjen, kom han inn som nummer ni.

Anita var med i koret hans igjen i 1983. Hun hadde selv representert Norge som solist i 1977 og 1979. Det betyr at fra 1977 til 1983 sang Eurovision power-paret for landet sitt fem ganger på syv år.

Jahns lidenskap for Eurovision og hans suksessrike musikkarriere, til tross for et katastrofalt første forsøk, bør tjene som inspirasjon for alle artister som konkurrerer på Eurovision.

Tenk deg å være så ikonisk at din gjennomsnittlige poengsum på tre Eurovision-forsøk er 1,33 poeng?

Kristi Sparboe har rekorden for lavest gjennomsnittlig poengsum for en flergangsdeltaker i Eurovision. For å være rettferdig, den gang ble færre poeng delt ut i Eurovisions stemmesystemer.

Kristi deltok første gang i konkurransen i 1965 i Napoli, bare 18 år gammel. Ved å levere en søt og munter gjengivelse av «Karusell» («Carousel» på engelsk), fikk hun ett enkelt poeng fra den østerrikske juryen og endte på 13. plass.

Hun var tilbake to år senere i Wien med «Dukkemann» («Our Own Little Model» på engelsk), og doblet poengsummen fra 1965 ved å motta to poeng, men falt på rangeringen og endte på 14. plass.

Eurovision 1969 i Madrid viste seg imidlertid å være Kristis verste forsøk. Hun sang «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (“Oh, oh, oh, how happy I will be” på engelsk), som er en av denne forfatterens favoritt Eurovision-låter gjennom tidene.

Dessverre vet vi ikke hvor glad Kristi var, med tanke på at bare Sverige ga henne et poeng og hun endte sist.

Ikke det beste resultatet når 25 % av bidragene det året vant. Kristi utløste ytterligere kontrovers da det ble antydet at Eurovision-antrekket hennes kan ha vært laget med pels fra Norges forseglingsindustri.

Norge kom seg ikke godt etter dette resultatet, og trakk seg fra 1970-konkurransen, selv om dette kanskje var mer i protest mot at det var fire felles vinnere i 1969.

Interessant nok prøvde Kristi å representere Tyskland i Eurovision i 1970, men endte til slutt på fjerde plass i det nasjonale utvalget. Kristi har kanskje bare fire poeng på tre forsøk på Eurovision, men hun etterlater oss i det minste med den absolutte bangeren «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli».

Denne gruppen vil være veldig kjent for Aussievision-lesere etter å ha vunnet vår National Countdown Top 100 tre år på rad (2021 til 2023)!

Trioen Fred Buljo, Alexandra Rotan og Tom Hugo deltok i Eurovision 2019 og ble nummer seks sammenlagt. De dominerte imidlertid fjernsynsavstemningen i finalen med 291 poeng, 30 poeng mer enn sammenlagtvinneren, nederlandske Duncan Laurence.

Derfor, hvis stemmesystemet som var gjeldende fra 1998 til 2008, nemlig 100 % TV-stemmegivning i Eurovision-finalen, hadde blitt implementert i 2019, ville Norge vunnet.

For å legge fornærmelse til skade, markerte 2019 det første året da resultatene fra TV-avstemningen ble lest opp i en annen rekkefølge, slik at det ikke en gang ble gjenkjent at Keiino hadde mottatt TV-avstemningen på det høyeste av Eurovision-sendingen.

Keiinos Eurovision-ulykke fortsetter. I 2021 og 2024 forsøkte de å representere landet sitt i konkurransen med henholdsvis «Monument» og «Damdiggida», men ble nummer to i begge forsøkene.

I løpet av de 68 årene med Eurovision har bare én deltaker klart å komme sist ved mer enn én anledning. Denne æren går til den norske dronningen Anne-Karine Strøm.

Anne-Karines formuer på Eurovision har fått en god start. I 1973, som en del av Bendik Singers, representerte hun Norge med «It’s Just a Game» som inneholdt imponerende tretten forskjellige språk.

Som en gruppe bestående av to jenter og to gutter, varslet Bendik Singers en mer vellykket Eurovision-akt fra sin nordiske nabo året etter.

Den norske gruppen endte til slutt på en respektabel syvendeplass i konkurransen i Luxembourg.

Gruppen kom tilbake året etter, men med Anne-Karine som forsanger og de andre for å støtte henne.

Anne-Karine sang «The First Day of Love», veldig populær blant den britiske kommentatoren det året.

I en konkurranse mellom ABBA, Olivia Newton-John og tidligere vinner Gigliola Cincuetti, slet imidlertid Anne-Karine, og endte uavgjort til sist med tre poeng.

I 1976 kom Anne-Karine tilbake for en tredje deltagelse i konkurransen med «Mata Hari» (Aserbajdsjan vil ha en søknad med samme tittel i 2021). Selv om sangen nok en gang fikk stor ros før konkurransen, kan Anne-Karines over-the-top-opptreden ha vært hennes undergang (se selv) og hun endte på bunnen av konkurranserangeringene i La Hague.

Det er noe helt magisk med å tenke på å komme sist to ganger i Eurovision, så vi hilser deg Anne-Karine!

Til alle som deltar i denne artikkelen, til våre norske lesere og til Norge generelt, vi i Aussievision elsker din lidenskap for Eurovision. Så fortsett å sende absolutte bangers til konkurransen, og uansett om de kommer først eller sist, vil vi sette pris på dem likevel. Til slutt ønsker vi dere alle en god norsk grunnlovsdag.