- Av Nick Holland
- BBC News, grensen mellom Russland og Norge
Hundrevis av migranter har reist fra Russland til Norge etter å ha funnet en ny rute til Europa som unngår den dødelige Middelhavsovergangen. De får ikke krysse den arktiske grensen til fots, så det har åpnet seg en lukrativ sykkelhandel, med migranter som kjøper sykler og tråkker de siste meterne.
Fahed halvknebøy og viser meg med håndflaten høyden på sykkelen han kjørte over den russiske grensen til Norge. I full høyde er han omtrent 1,50 meter høy, men hånden han gestikulerer med er omtrent knehøyde.
«Har du syklet et barn?» spør jeg.
«Ja, ja,» svarer han. «En for barn.»
Han smiler og begynner så å le før han tar en ny drag på sigaretten. Han kommer fra Algerie og snakker gebrokkent engelsk. Han er en av et økende antall migranter som reiser over land til Russland og deretter nordover inn i polarsirkelen til grenseovergangen. I hele 2014 var det kun syv asylsøkere som krysset Storskog grenseovergang. Bare i oktober var det 1100. Noen kommer fra Irak, Afghanistan og Libanon, men de fleste kommer fra Syria.
Du trenger en sykkel fordi russiske myndigheter ikke tillater folk å krysse den russiske grensen til fots. I følge norsk lov er det ulovlig for en sjåfør å frakte personer inn i landet uten de nødvendige dokumenter.
Fahed forteller meg at da han ankom Murmansk betalte han $200 (£130) for sykkelen sin. Han virket fornøyd med seg selv da han la til at prisen inkluderte drosjeturen til grenseovergangen – som han beskrev som en «pakkeløsning». Så tok han sin eneste tur med sitt nye kjøp: han syklet bare 120 meter (130 yards) gjennom ingenmannslandet mellom Russland og Norge.
Hvis du ikke tar hensyn til kostnadene for taxituren, kommer det til $1,60 per meter – sannsynligvis en av de dyreste turene i verden. Men han angrer ikke på noe. Han sier det er en «liten pris» å betale for å komme til Europa.
Alle asylsøkere blir midlertidig innkvartert i den nærliggende småbyen Kirkenes, som i all hast bygger et nytt mottak for ytterligere 500 personer.
Myndighetene tar dem fra grensen til byen på busser, så syklene blir etterlatt ved grensen.
De fleste ble laget for barn. Det er rundt hundre stablet mot bakveggen til Grensepatruljens tollkontor, og det er bare syklene som ble samlet inn de siste to dagene. Mange er helt nye. Det er ingen rustflekker på det forkrommede styret. Noen har fortsatt beskyttende bobleplast på rammen, antagelig fra fabrikken der de ble laget, for å forhindre riper.
Det lille sollyset som er reflektert av de oppstilte reflekterende fenderne. Men dette er en sykkelkirkegård. De samles, fraktes bort og makuleres annenhver til tredje dag. Det virker som et forferdelig sløsing – helt til grensepatruljesjef Stein Hansen tar et par styrehåndtak i sine bare hender og vrir dem til en U-form med svært liten innsats.
Han skulle ønske at syklene kunne bli brukt, sier han, men i norsk målestokk er de ikke kjøredyktige.
Det er noe morsomt med å se menn på sykler som er altfor små for dem.
Så snart de passerer en rød og grønn stripete markør, forlater de offisielt Russland. Friløp noen meter bak den gule bommen kommer de til Vest-Europa.
Mens jeg ser på, dukker det opp en ung familie, lastet med bagasje og bærer på en baby. Tilsynelatende kan det gjøres unntak fra «ingen gang-regelen» fordi både mor og far er til fots. Antagelig gir deres dyrebare last dem en spesiell velsignelse.
Men hver av dem styrer også en sykkel med fri hånd, noe som antagelig gjør dem til syklister og ikke fotgjengere etter loven.
Realiteten er at akkurat nå bryr ingen seg om hvor absurde reglene er eller hvor rart det ser ut.
De lokale myndighetene antar at antallet nyankomne bare kan øke.
Selv om det kalde, våte landskapet ikke kunne vært mer annerledes enn det migrantene etterlot seg, forblir denne arktiske veien åpen selv om vinteren. I mellomtiden blir middelhavsruten – aldri trygg – enda mer stormende.
