Nils van der Poel (26) deltok nylig på et veldedig arrangement. Kunne han signere en skjorte og deretter umiddelbart skrive verdensrekorden under den signaturen? Ja, han er en så stor skøytefan, sier den svenske to ganger olympiske skøytemesteren full av selvhån. Han måtte ta opp telefonen for å finne sin egen tid.
Nå sitter mannen som rystet skøyteverdenen de siste to årene i en kjeller, i en asiatisk lunsjsal med buffet i den svenske byen Örebro. Han kom hit jevnlig de siste årene etter sine syv timer lange sykkeltreninger. Treneren hans Johan Röjler – han snakker stadig i vi-formen når det kommer til opptredenene hans – bor i denne byen, det samme gjør søsteren Hanna. Han besøker det jevnlig. Beina har blitt litt tynnere de siste månedene, men ellers har lite endret seg i kroppen. Livet hans endret seg derimot enda mer.
Han ble bedt om å holde foredrag. Han tok på seg den utfordringen i Van der Poels-stil: intens, nysgjerrig og med en høy latter, som om han ble overrasket over sitt eget ukonvensjonelle mål så snart han ble spurt om det. Jeg skal på minst hundre forelesninger i løpet av et år, bestemte han. Ikke bare i hjemlandet, også i Norge, Tyskland og til våren en serie i Nederland. Nå gjør han tretti på knappe to måneder. Å leve uten formål er umulig for ham. «Det positive er: det er en sluttdato. Jeg er forpliktet til dette nå, etter dette kan jeg slappe av og finne noe annet som er meningsfullt.»
Patrick Roest forventer at du kommer tilbake til isen. Han vil ut i kamp.
«Åh ja? Håper han det? Nei, det tror jeg ikke jeg kommer til, dessverre.»
Hoften hans er så alvorlig skadet at operasjonen venter. Slitasje på grunn av ekstremt treningsarbeid. En betennelse skadet muskelmembranen hans. «Et slags nett må plasseres rundt det for å holde den muskelen på plass.» I løpet av skøytesesongen var det allerede smertefullt å stå opp. Nå er sport fortsatt umulig. «Jeg savner å våkne og bare gå en løpetur. Jeg syntes det var vanskelig da jeg stoppet: å ikke kunne trene.» Etter operasjonen forventes han å bli helt frisk.
OL var aldri i fare?
«I fjor tok jeg en MR-skanning i oktober, i Ruhpolding, nær Inzell, hvor vi var på en treningsleir. Legen sa: «Du vil være fem dager unna et stressbrudd hvis du fortsetter å trene.»
Og så?
«Jeg fortsatte å trene.» Han ler høyt. «Hvis jeg hadde tatt en pause, ville det tatt en eller en og en halv måned. Du kan ikke hvile en måned i oktober hvis du vil vinne OL-gull. Treningsvolumet i den perioden ble også mindre enn om sommeren og som et resultat merket jeg at hoften begynte å føles litt bedre. Jeg var redd, men samtidig ikke helt overbevist om at legen hadde rett. Så vi har egentlig ikke endret noe, annet enn å gå tom for timeplanen min.»
«Like før jul var jeg tilbake i Inzell, tok en ny skanning og den samme legen så på det. Han sa: «Ja, det ser likt ut, og det ser ikke ut til å være noe stort problem. Jeg tok feil, du er heldig. Fra da av tenkte jeg: ok, de spillene vil fungere.»
Van der Poel ble plageånden til de nederlandske skaterne, spesielt Roest. Først med sin tid, så også med slående handlinger. I fjor på høsten sto svensken, barnebarn av en nederlandsk bestefar, med banner og kubjelle ved siden av skøytebanen i Inzell for å oppmuntre konkurrenten. På vinterlekene i Beijing anklaget han det nederlandske laget for korrupsjon etter å ha lest en artikkel på portalen til KNSB skøyteforbund der en nederlandsk idrettsforsker uttalte at han forsøkte å påvirke isen. Og for tre uker siden holdt Van der Poel et foredrag på Papendal, med tittelen: How to beat the Dutch.
En latter bryter ut over nudlene hans.
«Det var morsomt, ikke sant? Jeg elsker den tittelen.»
Noen ganger virker det som om du vil leke med folk. Litt av et stikk, som med den kubjellen.
«Jeg vil gjøre sporten vår interessant, slik at folk fortsetter å se på. Det er en pensjonert norsk skiløper, Petter Northug; han var vellykket, veldig god i media, spøkte ofte om svenskene, og det gikk frem og tilbake. Han gjorde skisport interessant. Han var et forbilde for meg, spesielt da jeg henvendte meg til nederlandske medier.»
«Når jeg holder foredrag i Sverige, handler det ikke om å slå nederlenderne, eller Patrick. Det bryr de seg ikke om. Men det eneste som gjør meg interessant i Nederland er at jeg beseiret nederlenderne. «Hvordan slå nederlenderen» høres ganske irriterende ut, ellers vil jeg gjerne høre på det.»
«Men mens det ble en greie mellom Northug og de svenske skiløperne, å pirke frem og tilbake, gjorde ikke nederlenderne det med meg. Om iskremskandalen i Beijing, men å snakke om hverandre ble aldri noen stor sak. Jeg tror det hadde vært bra for sporten om noen hadde spilt med meg på samme måte som jeg spilte med dem. Som den kubjellen visste jeg: den kommer snart i media: er det Nils eller Patrick? Og jeg ønsket å bringe moro til det. La oss le.»
Men hvis du som storfavoritt mister en VM-tittel til en svenske som så står med en kubjelle på din første kamp.
Van der Poel blir med: «Det er morsomt, ikke sant?»
Og du vil at noen skal gjøre den slags mot deg?
«Ja.»
Da må du komme tilbake.
«Du kan se på det på den måten, ja.»
Han har deltatt i et TV-program de siste månedene. Kjøpte en leilighet i Gøteborg, hvorfra han lett kan gå på forelesninger. Uten den forpliktelsen ville han ha valgt Nord-Sverige, i fjellet. Han liker freden og roen, dyrene. Fra å løpe gjennom naturen.
Tidligere år levde han en mer peripatetisk tilværelse, styrt av treningsplanen hans, samtidig som timeplanen hans tok ham til venner. Det var ingenting å ta igjen i månedene siden han sluttet med toppidrett. Selv som toppidrettsutøver tillot han seg mye. Han visste: Jeg må legge ned mange ukonvensjonelle treningstimer for å bli mester, men for å klare det må jeg friste meg selv. Med lunsjer på favorittrestauranten hans, med ski og snowboard, som mange konkurrenter ikke tør av frykt for skade. Han drakk i løpet av sesongen. «Litt mindre under OL-sesongen, men jeg har aldri sluttet å drikke alkohol i det hele tatt.»
Hva forandret OL-gull for deg?
«Hvis du vinner OL-gull som svensk skøyteløper, åpner Sverige seg for deg. Hvis du er nederlandsk, har dette skjedd før. Flere forretningsmuligheter åpnet seg. Og for meg går man fra null muligheter til plutselig mye. Det er det å vinne spillene gjør: en gratisbillett dit du vil. Det gir nye muligheter.»
«Som et TV-program som er oversatt: Mestermester. Med tidligere toppidrettsutøvere på hinderløyper. Jeg pleide å se det som barn, så jeg tenkte: det er gøy. Det var også hyggelig å møte andre, lære av andre verdener de jobber i på toppnivå. Men til slutt tenkte jeg: la oss aldri, aldri gjøre dette igjen. Jeg var så lei av det. Du blir mer og mer personlighet. Jeg vil ikke ha det.»
«Den største lettelsen ved å slutte med toppidrett er at du kan være syk uten å måtte bekymre deg for det. Men så husker du: det er aldri gøy å være syk, så til slutt trives du heller ikke med det.»
I den asiatiske restauranten blir han bare spurt om han vil ha litt mer vann. Ingen anerkjennelse, ikke engang fra mannen som dukket opp i dette samme etablissementet rundt tjue ganger i sykkelklærne i fjor. Van der Poel blir nå jevnlig anerkjent. Da er han høflig og prøver å avslutte samtalen så raskt som mulig.
«De er vanligvis ikke veldig interessante samtaler. For de handler om meg, på en måte der jeg ikke oppdager noe nytt. De forteller meg bare det jeg allerede vet. Jeg liker å hjelpe folk, for eksempel å få noen til å tenke. Men når noen sier til meg, «Å, du er en så god skater,» tenker jeg, ja, jeg vet det. Jeg har postene.»
«Det høres kanskje innbilsk ut, men det er som å si hvilken farge genseren du har på deg i dag. Det er ikke en mening, men et faktum. Som skøyteløper hadde jeg publikum stående, klappet og jublet. Det er kult. Intens kult. Når noen kommer til deg for første gang og sier: «Det du gjorde for seks måneder siden var veldig kult,» sier du: «Åh, takk for takknemligheten.» Men når den hundre mann går bort til deg, sier du fortsatt det. Akkurat det samme.»
Hans intensjon er å returnere til hæren. Selv om Van der Poel også er forsiktig med dette, akkurat som han ikke sier helt sikkert at han vil holde seg unna skøyting. «Ikke sikkert, kanskje jeg finner noe som vil stimulere meg enda mer.» Han savner skøyter. Og spesielt i tett samarbeid med trener Röjler. Samtidig er det ennå ikke en grunn for retur. Et døgn etter sin olympiske tittel på 10 kilometer avslørte han sin utmattende treningsplan.
«For å lykkes, måtte jeg forbedre den rådende kulturen. Det ville vært mye vanskeligere for meg å gjøre det vi gjorde hvis vi hadde vært nederlendere. Da må du stå opp mot et system. Vi hadde kunnskap fra systemet, visste nok om skøytekulturen til å forbedre den, men var ikke for dypt involvert til å bli hindret av den.»
«Hvis jeg bare kunne melde meg på for å bare konkurrere i disse løpene, ville jeg dratt. Men jeg vet hva det krever, hva som er involvert. Når det kommer til resultater, oppnådde jeg alt jeg ønsket å oppnå. Hovedgrunnen til at jeg sluttet er fordi det er så mye mer jeg vil gjøre. Og jeg tror ikke jeg er ferdig med det på to år.»
Hvor mange ganger har folk spurt deg om å komme tilbake de siste månedene?
«Ingen i nærheten av meg har noen gang gjort det.»
Hva sier det?
«Jeg liker tanken på at de forstår meg og hvorfor jeg skater. På en måte som de fleste fans kanskje ikke. Jeg tror folk i nærheten av meg ikke ser på sin egen nytelse, men på meg. Vennene mine er stolte over at jeg gjorde det jeg følte jeg måtte gjøre, og fortsetter nå med det jeg vil for øyeblikket.»
