En celle i Skien fengsel, hvor Anders Bering Breivik har sonet dommen siden 2013
Anders Breivik, den norske morderen, sier forholdene i fengselet der han sitter inneholdt bryter med menneskerettighetene hans. Derimot anses mange norske fengsler som ekstremt komfortable av utlendinger. Lars Bevanger beskriver et system beskrevet av en amerikansk besøkende som en «karceral utopi».
To norske institusjoner kjemper om tittelen «det vakreste» eller «det mest humane» fengselet i verden.
Innsatte på fengselsøya Bastoey, sør for Oslo, kan fritt vandre rundt i landsbystil og passe husdyr. De går på ski, lager mat, spiller tennis, spiller kort. De har sin egen strand og kjører til og med fergen som frakter folk til og fra øya. Og på ettermiddagen, når de fleste fengselsansatte går hjem, er det bare en håndfull vakter som gjenstår for å passe på de 115 innsatte.
– Vi har det vi kaller «normalitetsprinsippet» i Kriminalomsorgen, forklarer fengselsdirektør Tom Eberhardt.
«Daglivet i fengsel bør ikke være annerledes enn det vanlige livet, så langt det er mulig.»
BBCs Paul Henley besøker Bastoey fengsel i 2012
Det andre fengselet som pleier å gjøre utenlandske besøkende målløse er Halden, også i Sør-Norge, nær svenskegrensen.
I 2014 brakte en finsk TV-stasjon en pensjonert fengselsbetjent i New York, James Conway, til Halden. Hans dom: «Jeg tror ikke du kan gjøre noe mer liberalt enn å gi nøklene til de innsatte.»
I de innsattes musikkstudio – komplett med gitarer, keyboard, trommer og miksebrett – lurer han på om det er «litt over the top».
«Det er en fengselsutopi. Det er det beste fengselet du kunne tenke deg – hvis du var en innsatt,» sier han.
Men selv om Halden er et høysikkerhetsfengsel, omgitt av en konvensjonell høy mur, er det ikke typisk. De fleste norske fanger vil, i hvert fall til å begynne med, finne seg i et fengsel som utlendinger vil kjenne igjen: steder hvor vinduer er sperret og fanger er låst inne på cellene sine, bortsett fra når de deltar i gruppeaktiviteter.
Bildekilde, Getty bilder
Halden fengsel er bevisst bygget midt i skog og fjell til beste for fanger
Bildekilde, Getty bilder
Bastoey er en landsby på en øy, med 80 bygninger og 115 fanger
Bildekilde, Getty bilder
Øyinnsatte hjelper til med å drive en gård
– Innsatte begynner ofte å sone i et høysikkerhetsfengsel, sier Jan-Erik Sandlie, visedirektør i Kriminalomsorgsdirektoratet.
– Kriminalomsorgen vil da vurdere om den innsatte skal overføres til et lavere sikkerhetssenter. Dette for å skape en gradvis overgang fra fengsel til full frihet.
Senere, mot slutten av straffen, kan innsatte bli overført til et halvveishus, som på mange måter vil ligne på det vanlige livet.
På dette stadiet kan innsatte få lov til å «ta pauser» fra fengslingen, for eksempel for å reise hjem, og hovedfokus er på reintegrering i det normale samfunnet.
«Dette er fordi vi ønsker at alle fanger skal være så klare som mulig til å leve vanlige liv når de er løslatt,» sier Tom Eberhardt fra Bastoey Prison.
Breiviks verden
- Tre celler – en for å sove, en for å studere, en for å trene – pluss daglig tilgang til treningsgården
- Kan spille videospill, se på TV og lese aviser
- Har en datamaskin (uten Internett-tilgang)
- Kan tilberede sin egen mat og gjøre sin egen klesvask
- Har telefonsamtaler med en «venn»
- Kontakt med fengselsansatte, advokater, prest, helsepersonell
- Nektet å spille sjakk med frivillige
- Bygget et pepperkakehus i en fengselskonkurranse
Ifølge Direktoratet for kriminalomsorgen skal fengsel være en frihetsbegrensning, men ikke noe mer.
Det betyr at en lovbryter skal ha de samme rettighetene som andre mennesker som bor i Norge, og at livet inne i størst mulig grad skal likne på livet utenfor. For eksempel har alle norske fanger studierett og alle har stemmerett.
Setningene er veldig korte. I gjennomsnitt varer de ikke mer enn åtte måneder og nesten 90 % av straffene varer mindre enn ett år.
– Dette betyr at de fleste innsatte vil komme tilbake til samfunnet på et tidspunkt. Legger man til veldig korte straffer til dette, blir rehabilitering enda viktigere, sier Anders Giaever, kommentator i VG.
Celledører ved Skien fengsel, hvor Breivik holdes, har kikkhull slik at vaktene kan se innsiden
Bare 94 personer i Norge, inkludert Breivik, er dømt til «forebyggende forvaring» i et svært høysikkerhetsfengsel. Dette betyr at de kan holdes i forvaring utover den lengste straffen som er tillatt i loven – 21 år – dersom de fortsatt anses som en risiko for samfunnet.
Det norske fengselsvesenet har sine kritikere i landet, noen av dem anser det for fleksibelt. Likevel er det vanskelig å argumentere for at det ikke fungerer.
Når norske kriminelle forlater fengselet pleier de å bli der. Norges tilbakefallsprosent på 20 % er en av de laveste i verden. Derimot er tallet i Storbritannia rundt 45 %, mens i USA blir mer enn 76 % av fangene arrestert på nytt innen fem år.
Forsvarere av det norske systemet er også opptatt av å påpeke hvor mye penger som spares gjennom vellykket rehabilitering og reintegrering.
«Amerikanske og britiske myndigheter vil kanskje spørre seg selv om alle de milliarder av dollar og pund de har brukt på å låse folk inne bak høye gjerder og piggtråd har hatt noen effekt de siste 150 årene», sier Tom. Eberhardt i Bastoey fengsel.
Breiviks klager
- Holdt i isolasjon siden arrestasjonen i juli 2011
- Ble blokkert fra å sende brev til slike som Det ariske brorskap i USA og en fengslet russisk nynazist
- Ikke lov til å motta brev fra velvillige
- Utsatt for en rekke stripesøk
- Ofte påsatt håndjern
- Separert fra besøkende med et glass – bortsett fra moren, før hennes død i 2013
Den norske modellen har imidlertid blitt satt på prøve de siste årene. Nærmere 35 % av den totale norske fengselsbefolkningen kommer nå fra andre land, hovedsakelig Polen, Litauen og Romania.
– Dette skaper utfordringer knyttet til språk og kommunikasjon, kulturforståelse, holdninger, sikkerhet og mye mer, forklarer Jan-Erik Sandlie.
«Mange fanger bruker tiden sin på å studere, etablere kontakter [in the outside world] og ser etter jobb. For mange utenlandske fanger er dette lite attraktivt, da de risikerer å bli utvist ved slutten av fengselsstraffen eller å bli overført til hjemlandet for å fullføre straffen. »
Men så langt har verken politikere eller allmennheten vist noe reelt ønske om å endre det norske straffesystemet og dets humanitære tilnærming.
