Det var en uventet pris som vakte enorm oppmerksomhet. Den norske Nobelkomité utfordret det mektige Sovjetunionen og dets kommunistiske vasallstater. Polen var den minst lydige, det var et opprør som truet med å styrte systemet.

Henges på Leninvarvet

Jeg og SVTs fotograf Jiri Sirc dekket den voksende opposisjonsbevegelsen Solidaritet under de mørke årene på 1980-tallet.

Vi var blant mange vestlige journalister som hang og frøs utenfor Lenin-gården i Gdansk for å få et intervju med den kjente elektrikeren Lech Walesa.

Han hadde organisert streiker og demonstrasjoner og Solidaritet hadde vokst til en mektig organisasjon med 10 millioner medlemmer.

Tomme butikker

Lenge før sosiale mediers raske spredning av meldinger, ble modige og misfornøyde polakker nådd av bevegelsens kraft. Matkøene til de tomme butikkene ble aldri kortere. De spøkte bittert om mangelen på mat, sko og møbler.

Sjablongerte lapper med oppfordringer til protester flagret inn døråpningene til de slitte millionprogramhusene. Folk ble kastet i fengsel for å ha utfordret myndighetene.

Selvsagt leder

Lech Walesa var blitt den åpenbare lederen av demokratibevegelsen. Rapporteringen fra vestlige journalister hadde gjort ham berømt, og det hadde gitt ham en viss beskyttelse.

Han hadde lyktes i å presse gjennom reformer av det kommunistiske regimet. Det handlet om – for oss – åpenbare menneskerettigheter, som pressefrihet og forsamlingsfrihet.

Krigstilstand

Men med krigsloven 13. desember 1981 ble det spirende håpet knust. Dissidenter ble forfulgt og fengslet – inkludert Walesa. Han ble satt i husarrest i et år, men etter løslatelsen fortsatte han utrettelig kampen.

Og å belønne ham med den prestisjetunge fredsprisen i den situasjonen ble oppfattet som en klar politisk støtte til den polske opposisjonen og for retten til demokrati.

Walesa turte ikke å forlate Polen for å motta prisen i Oslo. Han var redd for at kommunistregimet skulle stenge døren og ikke la ham reise tilbake til hjemlandet. I stedet dro kona Danuta sammen med Bogdan, et av de åtte barna.

Vi hadde god kontakt med Walesas prest og sjeleredder, Henryk Jankowski, ved Birgittakirken i Gdansk. Han arrangerte intervjuer med Lech Walesa, på bakrommet i kirken. Vi fikk senere vite at den innbilske og oppblåste presten også håpet å få fredsprisen i fremtiden, eller i det minste få den svenske dronningen til å innvie sitt nye nonnekloster.

Seremoni i kirken

Jankowski grep muligheten og inviterte verdenspressen til kirken for å ta del i radiosendingen fra fredsprisutdelingen i Oslo.

Min kollega fra norsk TV, Stein Savik, hadde ordnet et radioapparat som ble plassert midt på bordet. Walesa, presten og oss journalister og fotografer sto høytidelig rundt bordet og ventet på sendingen.

Felle en tåre

Da Stein slo inn riktig frekvens, ble stemmene fra seremonien i Oslo hørt – som fra månen. Omrørt dro Stein opp lommetørkleet og tørket en tåre. Vi andre ble også grepet av alvoret i dette viktige øyeblikket i polsk historie.

Men det skulle vise seg at Den norske Nobelkomité ikke bare innpodet nytt mot hos polakkene. Noen år senere falt de kommunistiske regimene som raseri, en etter en, sammen med Berlinmuren. Sovjetunionen ble oppløst. Den kalde krigen var over.

Demokratisk union

Det delte Europa kunne forenes igjen og de frigjorte landene ble medlemmer av en union av demokratiske stater. Og der fortsetter kampen den dag i dag, med folkevalgte ledere.

Nobels fredspris er et politisk virkemiddel som har bidratt til å slå ned murer og endre historien vår.