Da valglokalene i Norge stengte og norske mediers første prognose ble offentliggjort, gikk en øredøvende jubel opp på SVs valgvake. Etter hvert som stemmene ble talt opp, ble overbevisningen styrket om at det er nettopp AP som danner regjering, og at åtte år med Erna Solbergs Høyre i spissen er over.
AP-representanter understreket riktignok at det er sluttresultatet som teller, men følelsen av seier var tydelig og feiringen tok av allerede der den 21. Dette til tross for at Arbeiderpartiet tilsynelatende nok en gang sakker bak i velgeroppslutningen og i dag er betydelig svakere enn under partiets storhetstid.
Kampen om fire prosent
Men at AP skulle få i oppgave å danne en ny regjering er i tråd med meningsmålinger en stund nå. Den virkelige neglebiteren var snarere de mindre partiene, de som holdt seg rundt den avgjørende fireprosentgrensen. Sosialistisk-marxistiske Rødt og miljøpartiet MDG på venstreflanken og liberale Venstre og Kristelig Folkeparti på høyresiden – to partier som begge var med i Erna Solbergs regjering.
Jo nærmere kvelden kom full stemmetelling, jo tryggere så både Venstres og Rødts plass på Stortinget ut til å bli, men like før midnatt var skjebnen fortsatt uklar for både MDG og Kristelig Folkeparti. En hvalfanger på begge sider.
Mye av fokuset i valgkampen, spesielt under siste sprint, har kommet til å handle om hvilke partier som kommer inn og hvilke som går glipp av sjansen til å sitte på Stortinget. Partier som kommer under fireprosentgrensen går ikke ut, men får ikke dele på de viktige 19 utjevningsmandatene.
Hvem kommer inn?
Fra det større perspektivet har det handlet om hvordan en fremtidig AP-ledet regjering faktisk kan se ut. Med nesten alle stemmene talt ser det ut til at det kan bli den sosialdemokratiske «drømmekoalisjonen» sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.
Men ikke alt handler om akkurat hvilke partier som er med i en fremtidig regjering heller. Hvilke partier som tar plass på Stortinget de neste fire årene har også betydning for det norske politiske landskapet, i tillegg til at det selvsagt betyr mye for partiene selv. Et eksempel er hvordan miljøpartiet MDG kan havne utenfor, et parti som har fått mye plass, ikke minst i internasjonale medier.
Kompromisser venter
Når støvet har lagt seg etter valgnatten, når vinnerne har børstet av konfettien og taperne har tørket tårene, blir spørsmålet hva Norges fremtidige politiske retning blir. At AP ser ut til å klare å sette sammen sin ønskede koalisjon bidrar til det punktet med en viss forutsigbarhet, sammenlignet med situasjonen hvor de hadde måttet hente inn ytterligere støtte fra et annet parti.
Samtidig er regjeringsdannelse som regel et forhandlingsspill med tøffe kompromisser preget av både gi og ta. Hva utfallet faktisk blir vil bli helt klart først når den prosessen er fullført.
